Mithraismen

Videre følger et oversatt utdrag fra artikkelen "Mithraism. The Legacy of the Roman Empire´s Final Pagan State Religion." Forfatter er David Fingrut, artikkelen er lagt ut på internett. http://www.ku.edu/..../Mithraism/David_Fingrut**.html

I over tre hundre år tilbad lederne i det Romerske Rike guden Mithras. Tilbedelsen av denne guddommen, som i Europa og Asia kjent under navnene Mithra, Mitra, Meitros, Mihr, Mehr og Meher, begynte omtrent 4000 år siden i Persia, hvor den raskt ble iblandet Babylonsk lære. 

I Roma har det blitt funnet mer enn hundre inskripsjoner dedikert til Mitra, i tillegg til 75 deler av skulpturer, og en rekke Mithra-templer spredt ut over alle deler av byen.  Et av de største Mithra-templene bygd i Italia ligger nå under St. Clemente kirken, nær Colluseum i Roma. 

Det utbredte populæriteten og tiltrekningskraften til Mithraismen, den siste og mest raffinerte form for før-kristent hedenskap, ble diskutert av den Greske historikeren Herodutus, den greske biografen Plutarch, den neoplatoniske filosofen Porphyry, den gnostiske vranglæreren Origen og St. Jerome, kirkefaderen. Mitraismen har av mange historikere ganske ofte blitt bemerket for sine bemerkelsesverdige likheter med kristendommen. 

De trofaste refererte til Mithras som ”Verdens Lys”, symbol for sannhet, rettferdighet og lojalitet. Han var mellommann mellom himmelen og jorden og medlem av en hellig treenighet. I følge persisk mytologi ble Mithras født av en jomfru med tittelen ”Guds Mor”. Guden levde i sølibat hele sitt liv og opphøyet selvfornektelse, og motstand mot seksualitet blant hans tilbedere. Mithras representerte et system av etiske normer hvor brorskap ble oppfordret til for å enes mot det ondes krefter. 

Tilbederne av Mithra hadde en sterk tro på en opphøyet himmel og et infernalsk helvete. De trodde at de vennligsinnede kreftene til guddommen ville sympatisere med deres lidelser og gi dem en endelig dom med udødelighet og evig frelse i en kommende verden. De så fram til en siste domsdag hvor de døde ville stå opp igjen fra de døde og til en endelig konflikt som ville ødelegge den nåværende verden og frembringe lysets seier over mørket. 

Renselse gjennom en rituell dåpshandling var nødvendig for de troende, som også tok del i en seremoni hvor de drakk vin og spiste brød som symboliserte kroppen og blodet til guden. Søndagen ble holdt hellig, og gudens fødselsdag ble feiret hvert år den 25. desember. Etter det jordiske oppdraget til denne guden var blitt fullført, tok han del i et siste måltid med hans følgesvenner før han steg opp til himmelen, for alltid å beskytte de troende fra oven.

Likevel, det ville være en kraftig forenkling å foreslå at Mithraismen var den eneste forgjengeren til tidlig kristendom. Utenom Kristus og Mithras var det mange ande guddommer ( slike som Osiris, Tammuz, Adonis, Balder, Attis og Dionysus) som det var hevdet hadde dødd og stått opp igjen. Om mange klassiske heltefigurer, slik som Herkules, Perseus og Theseus, var det sagt kom til i foreningen av en jomfrulig mor og en guddommelig far.  Tilnærmet alle hedeske praksiser og fester, som ikke kunne bli undertrykket eller drevet under jorden, ble etter hvert innarbeidet i ritene til kristendommen i det den spredde seg over Europa og resten av verden. 

I Avesta, den hellige boken til Zarathustra-religionen, sies det at Ahura-Mazda hadde skapt Mithras i hensikt av å garantere autoriteten til avtaler og for å holde løfter.  Mithras ble regnet som en som beskyttet rettferdige sjeler mot demoner som ønsket å dra dem ned i helvete, og som ledet disse sjelene til paradiset. Som himmelens herre, tok han rollen som psykopumpe, og ledet de rettferdiges dødes sjeler til paradiset.

Mithras ble født av Anahita, en ubesmitten jomfru-mor so en gang bke tilbedt som en fruktbarhetsgudinne. 

Mithras himmelfart var sagt å ha skjedd i år 208 f.Kr, 64 år etter sin fødsel. 

Persisk Mithraisme var mer en samling av tradisjoner og riter enn en samlet enhet av læresetninger. Men, da babylonerne overtok Mithra-ritualene og mytologien fra perserne, redefinerte de grundig Mithra-teologien.  Det babylonske presteskapet innlemmet Ahura-Mazda i guden Baal, Anahita i guden Ishtar og Mithras i Shamash, deres gud for rettferdighet, seier og beskyttelse ( og til sol-guden som Kong Hammurabi mottak hans lov-sett i det 18. århundre f.Kr. ) Som et resultat av babylonernes  solbetraktninger og astronomiske beregninger, ble Mithras senere tiltalt av romerske tilbedere som ”Sol invictus”, eller den uovervinnelige sol. Solen selv ble ansett å være ”øyet til Mithras”.

Mithras var kjent som sannhetens gud, og herren av det himmelske lys, og var sagt å ha uttalt ”Jeg er en stjerne som går med dere og skinner ut av dypene”.

Mithras ble assosiert med Verethraghna, den persiske guden for seier. 

Mithras ble tilbedt som beskytteren for hærer, og  skytshelgen til soldater og armeer. 

Som ”Guden for Sannhet og Integritet”, var Mithras involvert i høytidlige eder som sverget oppfyllelsen av kontrakter og straff for løgnere. Det ble trodd at han opprettholdt fred, visdom, ære, rikdom og til å sørge for at harmoni regjerte blant alle tilbederne.  … Han skulle dømme dødelige sjeler ved dødstidspunktet og svinge sitt septer tre ganger daglig over helvetet slik at demoner ikke skulle straffe  syndere mer enn de fortjente.

I følge den greske historikeren Plutarch (46-125 e.Kr) ble Mithras introdusert til Italia med pirater fra Cilicia (sør øst Tyrkia) som så innviet romerne i religionens hemmeligheter. 

Da Commudus (Keiser fra 180 – 192 e.Kr) ble innlemmet i Mithra-religionen, begynte en tidsperode med sterkt støtte til Mithraismen som inkluderte keisere som Aurelian, Diocletioan og Julian den frafallne, som kalte Mithras ”sjelenes veiviser”. Alle disse keiserne tok mithra-titler som ”Pius”, ”Felix” og ”Invictus”. (gudfryktig, velsignet og uovervinnelig). Fra denne tid av legitimerte den romerske ledelse deres stilling etter guddommelig rett, i motsetning til arv eller senatets stemmer. 

Den babylonske astrologiske innflytelsen innen mithraismen medvirket til etableringen av soltilbedelse som den ledende religionen i Roma. I år 218 prøvde den romerske keiseren Heliogabalus (som ble plassert på tronen som 14 åring) å opphøye sin gud, Emesas’ Baal, til øverste guddommelige rang ved å underordne hele den gamle gudeverdenen. Heliogabalus ble raskt tatt av dage på grunn av sin streben etter solguddommelihet, men et halvt århundre senere inspirerte hans forsøk keiser Aurelian til å starte tilbedelsen av ”Sol Invictus”.

Tilbedelsen foregikk i  velutsmykkede templer, og fantastiske fester ble arrangert hvert fjerde år til ære for denne guden.  Sol invictus ble også opphøyet til det øverste nivå på den guddommelige rangstige, og ble en spesiell beskytter for keisere og for keiserriket. 

Kort tid etter ble tittelen Sol invictus overført til Mithras. De romerske keiserne annonserte formelt deres allianse med solen og vektla deres likhet med Mihtras, guden for det gudommelige lyset.  Mithras ble også forenet med sol-guden Helios, og ble kjent som ”Den store guden Helios-Mithras”.  Keiser Nero innførte den strålende kronen som symbol på hans suverenitet for å etterligne prakten fra solstrålene, og for å vise at han var legemligjøringen av Mithras. … Keisere fra den tid av hevdet at de var bestemt for tronen i egenskap å ha blitt født med solens guddommelige herskemakt. 
 

Den romeske soldats første plikt ved innrullering i armeen var å sverge lydighet og hengivenhet til keiseren. Absolutt lojalitet til autoritetene og til medsoldater var en hoved-dyd, og mithra-religionen ble det ultimate redskapet for denne brorskapslydighet. 

Mithras var en kysk gud, og hans tilbedere ble innpodet aktelse for sølibatet. …

I øynene på romeske soldater ble motstand mot onde handlinger og udødelige handinger like skattet som seier i æresrike militære bragder. 

Mitraismen var en urtypisk mysteriekult og et hemmelig brorskap. Like som ritene til Demeter, Orpheus og Dionysus, ble kandidatene i mithraismen opptatt ved hemmelige seremonier, der meningen kun var kjent av de innviede.  … Mithra-tilbederne trodde at den menneskelige sjel kom ned til jorden ved fødselen. Målet for deres religiøse søken var å oppnå sjelens oppstigning ut av denne verden igjen ved å oppnå passasje gjennom syv himmelske porter, tilsvarende de syv grader av innvielse. De syv gradene i mithraismen var: Corax (kråke), Nymphus (Hann-fugl), Miles (soldat), Leo (løve), Peres (perser), Heliodromus (sol-løper) og Pater (far); hver grad var beskyttet av Merkur, Venus, Mars, Jupiter, månen, solen og Saturn. 

Videre innvielse involverte skramling med symboler, slåing på tromme og avdukingen av en statue av Mithras.  Den innlemmede  drakk vin fra en cymbal for å anerkjenne det som kilden for rituell ekstase. Så spiste han en liten bit av et brød plassert på en tromme, for å symbolisere hans aksept av Mithras som kilden til hans mat. Brødet hadde blitt belyst av solstråler, så ved å spise brødet tok tilbederen del i den guddommelige vesen av solen selv. 

Når en nyopptatt nådde rang som Miles (soldat), ble han tilbudt en krone, som han skulle nekte å ta imot med å si ”Kun Mithras er min krone”. Det uutslettelige korsets merke, et symbol på solen, ble så svidd inn i hans panne med et varmt jern for å symbolisere gudens eierskap over ham. 

Tilbederne brukte huler og grotter som templer hvor det var mulig, eller i det minste gav de templene en indre framsyning av å være under bakkenivå ved å bygge trappetrinn ned til inngangen. 

Presteskapet i Mithraismen hadde som plikt å opprettholde den uavbrutte hellige flammen ved alteret, påkalle dagens planet, utføre offerhandling for etterfølgerne og lede ved innvielser. Mithra-prestene var kjent som Patres Sacrorum, eller Fedre av de Hellige Mysterier. 

Tauroboliumet.  Mens Mithras ble tilbedt omtrent utelukket av menn, deltok de fleste av koner og døtre til mithraister i tilbedelsen av  Manga-Mater, Ma-Bellona, Anahita, Cybele og Arthemis. Disse gudinne-religionene praktiserte et gjenfødelses-rituale kjent som ”Taurobolium”, eller okse-offringen, hvor blodet fra det slaktede dyret dryppet ned på den innviede, som da lå fullstendig gjennombløtet i en grop nedenfor. Som resultat av samværet med de som utførte dette ritualet, tok mithraistene snart opp Taurobolium-ritualet som deres eget. 

Den store festivalen på Mithra-kalenderen ble avholdt den 25. desembe, og  den sekstende hver måned ble helligholdt for Mithras. Den første dagen i uken var dedikert til solen, hvortil bønner ble deklamert om morgenen, ettermiddagen og kvelden.  Gudstjenester ble avholdt på søndagene, og med klokkeklang ble lovprisninger ble ofret til Mithras. Ved store anledninger, tok ”mithras soldater” del i sakramentet med brød og vin i det hellige okser ble ofret (Taurobolium). 

På det eksakt samme sted som hvor det siste Taurobolium fant sted ved enden av det fjerde århundre, i Phrygianum, står i dag Vatikanets St. Peters Basilika. 

Som den siste hedenske religion i det romeske riket, banet  mithraismen vei for kristenheten ved å overføre de bedre elementer ved hedenskapet fra denne religionen.