Columbanus og kirken i Europa
Oppvekst og utdannelse
Columbanus er kjent som en av de største misjonærene og skribentene
i den Keliske kirken, hans arbeide satte varige spor på store deler
av det Europeiske kontinent.
Columbanus ble født i Leinster, den østligste av de Irske
provinsene i år 543 e.Kr. Dette området var urørt av
germanske invasjonshærer. Her var de beste elementene fra keltisk,
romersk og kristen kultur blitt tatt vare på og organisert av Patric,
Columba og generasjoner med entusiastiske lærde ved den keltiske
kirkens misjonsskoler ved klostrene.
Columbanus reiste nord til Cleendish ved Loch Erne hvor han ble disippel
av Sinell og lærte bibelens sannheter å kjenne og lærte
å kjenne de grunnleggende prinsippene om bønn, arbeid og bibelstudier.
Columbanus tok sin høyere utdannelse ved et annet slikt lærested,
klostret i Bangor i nåværende Nord-Irland, omtrent 2 mil øst
for dagens Belfast. Columbanus tok til seg all tilgjengelig kunnskap,
han studerte dikterkunst og musikk, men hans hovedfokus var studiet av
bibelen.
Bibelen de leste var den eldste latiske oversettelsen fra gresk, Itala,
samt språklige oversettelser av denne. Itala ble lest av gotere,
keltere, frankere og valdensere, og var uten de mange feil og mangler som
preget Jeromes latinske oversettelse, Vulgata, den katolske kirkes
bibel.
Columbanus – Europas apostel
På denne tiden var England underlagt de hedenske anglo-sakserne,
mens Skottland lengre nord var blitt forvandlet ved den keltiske kristne
misjonæren Columba. Lengre øst lå Frankrike preget av
moralsk ugudelighet.
Da Columbanus hørte hvor ille det stod til i Gaul, bestemte han
seg for å evangelisere Frankrike. Omkring år 590
e.Kr reiste han og 12 menn over til Frankrike.
Landet han kom til var preget av blodhevn og myrderier blant etterkommerne
etter Clovis. Befolkningen hadde en form for religion, katolisismen,
men ingen kjennskap til opprinnelig kristendom. De eide ingen grunnleggende
bibelske prinsipper til å lede dem og levde derfor som hedninger.
Columbanus og hans medhjelpere benyttet ikke politisk makt, men kraften
fra Gud i deres hjerter, til å overbevise befolkningen. De var avhengige
av Den Hellige Ånds arbeid for å få massene til å
tørste og hungre etter evangeliets rettferdighet.
Anagrates og de tre første lærestedene i Frankrike.
Columbanus og følget ble godt mottatt av Clivis’ etterkommer
Kong Guntram, og de takket ja da kongen tilbød dem å etablerte
seg i det gamle romersk fortet Anagrates i Vosgesfjellene i Burgundy sør-øst
i Frankrike. Her levde de den første tiden fram til de selv
kunne høste inn på bær og bark og det de kunne finne
i naturen. Befolkningen la merke til deres beskjedenhet, forsiktighet og
mildhet, og så sterk var deres tålmodighet og kjærlighet
at ingen tvilte om at den barmhjertige Gud dvelte blant dem. Columbanus
selv søkte Gud i naturen og i bibelens skrifter. Bibelen sin
hadde han uten tvil skrevet av for egen hånd i Bangor, og sammen
med andre bøker bar han dem over skulderen i lærsekk.
Det nye misjonssenteret fikk snart stor innflytelse i området.
Ungdommen i landet, mange fra fine familier, kom til det nye læringssenteret.
Det var nå ikke lenger nødvendig å reise utenlands til
universitetet på Emerald-øyene for å få seg utdannelse.
Her var det med ett etablert et fakultet med tretten irske lærere
eller professorer om du vil, som brakte fromheten, kunnskapen og de praktiske
ferdigheter som den Keltiske skole og kirke var berømt for til området.
Hundre år tidligere hadde Clovis dannet en politisk union
med pavemakten, men dette viste seg å ikke stimulere til utdannelse,
men heller være til stor skade. Dette er kanskje ikke til å
undres over når en vet at i Columbanus’ dager var Gregor den Store
pave i Roma, og han var vel kjent som en fiende av klassisk utdannelse
og lære. Denne paven kastet matematikerne ut av Roma, fordømte
Gresk og rettet anklager generelt mot utdannelse.
Anagrates ble raskt for lite ettersom tallet på studenter økte
raskt. Columbanus fikk utstrakt innflytelse og nye dører åpnet
seg stadig for evangeliet. Kong Guntram gav dem et sted i Luxeuil,
en forfalt gammel romersk by ved foten av Vosgesfjellene, som de så
ryddet og satte i stand. Et tredje sted ved Fontaines ble også
etablert. Disse tre irske bebyggelsene i sør-frankrike utgjorde
et kristent evangelisk senter og et lærested av universitetsformat.
Her ble nye ledere trenet som så fulgte opp arbeidet. Samtidig kom
det en kontinuerlig strøm av trente ledere og lærere fra Irland
som forsterket det påbegynte arbeidet. På denne måten
vokste Guds ords innflytelse mektig, men etter kort tid ville den voksende
kristne menighet møte dødbringende motstand.
Kampen med biskopene i Roma.
I Skottlang og Enland stred irske misjonærer mot utbredd hedenskap.
På kontinentet møtte de en vanskeligere situasjon. Kløften
mellom den Kelitske Kirke og Romerkirken var større enn mellom irsk
kristendom og hedenskap. Faktisk var dette skillet mye større enn
mellom protestantismen og romerkirken på Luthers tid. Hedenskapet
hadde ikke tilgang på kultur og sannhet slik som pavemakten hevdet.
Den var ikke støttet slik som pavemakten var, av Den østlige
Romerrikets militære maskineri, det som den tids krigsgeni,
Belisarius, hadde skapt. Foreningen av kristen kirke med staten er
alltid mer farlig for friheten en foreningen av hedenskap og stat. Motstanden
som biskopene i Roma hadde mot arbeidet til Columbanus innebar derfor
en kamp mellom frihet og diktaturmakt.
Tilstanden i pavekirken i denne regionen var elendig. Mange kirker vår
i hendene på legfolk. Det var ingen disiplin, ingen kontroll over
presteskapet. Hver prest gjorde det som var rett i sine egne øyne
og mange underkuet folket. Kristne atskilte seg ikke fra folket omkring
dem, de var fanget i laster og synder.
Prestene var sjalu på innflytelsen og veksten til de Keltiske
misjonsprosjektene. De var også bitre på Columbanus sin irettesettelse
av deres tvilsomme livsførsel. Av denne grunn innkalte de Columbanus
i 602 til å møte foran en synode av biskoper. Han nektet å
møte, men til sitt forsvar sendte han et brev der han ba dem avstå
fra å blande seg. Den Romersk katolske historikeren John Healy skriver
følgende om dette:
Innsigelsene var nytteløse; de holdt seg urokkelig fast til deres
lands praksis. Ingenting kunne overbevise dem om at det St. Patrick og
etterfølgerne i Irland hadde overbrakt dem på noe vis kunne
være feilaktig. De ønsket bare å bli latt være
i fred. De ønsket ikke å påtvinge deres tradisjoner
på andre. Hvorfor skulle andre påtvinge dem deres tradisjoner
? De hadde en rett til å bli tillatt å leve i fred på
øde steder, for de skadet ingen mennesker og de ba for alle. På
denne måten var det Columbanus argumenterte, eller rettere sagt protesterte
overfor en synode av franske biskoper som protesterte mot hans skikker.
Hans brev til dem og til pave Gregor den store omkring påske-spørsmålet
eksisterer fortsatt, …
Columbanus og hans folk var preget av en utrolig ydmykhet som var en
frukt av deres kristne tro og utdannelse. I skarp kontrast fremstod
arrogansen til munken Augustine, som romerkirken hadde sendt til England
for å vinne det for pavemakten.
Forfølgelsen starter
Brunhilda, konen til Gundrams bror kong Sigebert av Austasia, forfulgte
Columbanus. Etter å ha myrdet sin ektemann i 575 forførte
hun Gundrams sønn Chilperic, kongen i Neustria og de giftet seg.
Senere ledet hun sitt barnebarn, Theuderich II, konge av Burgundy, inn
i et tøylesløst liv. Theuderich hadde stor respekt for Columbanus,
og i noen år beskyttet og forsvarte han ham selv da den irske misjonæren
kom med innsigelser mot han og hans lastefulle bestemors onde hensikter.
Brunhilda ledet Theuderich inn i et umorals liv og vende så sitt
raseri mot den keltiske apostelen. Fra den tid av begynte forfølgelsen
av de evangeliske misjonsuniversitet grunnlagt av Columbanus. Brunhilda
var religiøs på katolsk vis og fikk bygget kirker, klostre
og sykehus, men hun og de romersk katolske biskopene var fiendtlige
innstilt til Columbanus og ønsket å rydde den keltiske tro
og de irske læreanstalter av veien.
Årsaker til motstand fra de pavelige biskoper.
Det er visse skribenter som søker å minimere forskjellene
mellom den Keliske kirken og den romersk katolske kirke på denne
tiden. Det er det ingen grunn til å gjøre. Striden stod om
vitale spørsmål slik som skriftens autoritet, anerkjennelse
av pavens overhøyet, sølibatet til presteskapet, skriftemål,
transsubstitusjonslæren, treenigheten og gyldigheten av moralloven.
Den keltiske kirke nektet å anerkjenne pavens påståtte
autoriet, den nektet også å anerkjenne romersk katolsk lære
og praksis som jo så ofte var infiltrert av hedenskapet. Den keltiske
kirke feiret påsken etter jødisk kallender og ikke etter pavekirkens
utregning. Den keltiske kirke holdt fast ved sabbaten, lørdagen,
som hviledag, i motsetning til romerkirken som opphøyet søndagen,
den tidligere hedenske soldagen.
Pavens sendebud, Boniface, stemplet misjonærene som jobbet uten
pavens godkjennelse som forførere av folket, avgudsdyrkere og som
ekteskapsbrytere fordi de var gift. De ble anklaget for å være
Judaister. I et notat fra synoden i Liftinae, i Belgia år 743, gis
mer informasjon. ”Den tredje tale ved dette konsilet advarer mot å
holde sabbat, med referanse til dekretet fra konsilet i Laodikea.” Det
var ved konsilet i Laodikea mot sluttet av det fjerde århundret at
det ble bestemt at alle som avsto fra arbeidet på lørdager
var Judaister og skulle bannlyses.
Columbanus i eksil
På den tiden forfølgelsen tiltok hadde Columbanus blitt berømt
og anerkjent i alle byer og provinser i Frankrike og Tyskland. Til og med
kongens soldater drøyet ved flere anledninger med å
utøve kongens utvisningsordre slik at Columbanus kunne flykte tilbake
til Luxeuil. Fordi han fryktet hevn mot hans medhjelpere bestemte den gamle
lærde å reise vekk.
Columbanus reiste imidlertid ikke tilbake til Irland, men videre fra
Nantes til Soissons hovedstaden til Clotaire II, kongen i Neustria,
det senere Frankrike. Her ble han æret som en kongelig og hadde funksjon
som en statsminister. Clotaire konsulterte han om alle viktige spørsmål.
Columbanus hadde imidlertid viktigere ting fore, han ønsket å
plante nye sentre i Tyskland, Sveits og Italia.
Columbanus reise videre til kong Theodebert i Austrasia det nåværende
Tyskland. Theodebert ønsket å beholde Columbanus i sitt rike,
men den lærde ønsket å gjøre mer for Europa som
fortsatt var i en nærmest barbarisk tilstand.
Tyskland kristnet av irske misjonærer
Som Benedict Fitxpatrik sier; ”Irene var de første misjonærene
til Tyskland, og Tyskland hadde hovedsakelig blitt kristnet av dem da Boniface,
som har blitt kalt Tyskland apostel første gang ankom der. ” (Fitzpatrick,
Ireland and the Making of Britain, p. 12.)
Det er også på sin plass å protestere mot å
tilskrive Benediktiner-munkene det arbeidet som ble gjort av irske misjonærer.
Fitzpatrick skriver. ” Det generelle oppfattning av at Benedictinerne,
som var de eneste ”rivalene” til de irske munkene i perioden vi studerer,
var utdannede menn er totalt feil. Ingen gren av Benediktinerene hadde
lærde studier som mål fram til etableringen av mauristene i
det syttende århundre.
I mange år arbeidet Columbanus i Tyskland og Sveits og etterlot
seg en rekke av misjonærer som ville fortsette arbeidet han startet.
Men igjen tvang pavemaktens angrep mot ham til å flytte til andre
land. Han overlot senteret i Bregenz, i det nåværende
Østerrike, til en av hans følgesvenner, Gallus, semere kjent
som Sankt Gall.
Columbanus til Italia
Til tross for sin alder på over sytti år kom Columbanus
seg over de mektige alpene til tingsetet til Agiluf, konge av Lombardene.
I denne regionen eksisterte fremdeles den opprinnelige kristne læren
etter Jovinianus i det fjerde århundre og Claude i det niende århundre.
Her ble Columbanus tatt i mot med glede. Vi kan si det slik at Kelterne
og Valdenserne forente seg i oppgaven å spre evangeliet. Lombardene
og etterkommerne av goterne hadde etterlevd den enklere og mer bibelske
kristendom til den syriske Kirken i Øst, og hadde aldri begitt seg
inn på pavemaktens veier. Den mektige Lombardkongen var lykkelig
over å ha denne mektige åndelige lederen fra Irland i sitt
nærvær. I middelalderen var disse norditalienske dalene svært
tett befolket.
Columbanus ønsket ikke å bli ved tingstedet og søkte
kongen om et sted å plante et nytt senter. Kongen gav ham Bobbio
og igjen gikk Columbanus i gang med å restaurere, fornye, rydde,
plante og kultivere. Columbanus hadde usedvanlige evner til å lede
oppbyggingen av gårder, til å være lege for folket sitt
og til lage sandaler av bjørneskinn. Han var spesielt dyktig i å
temme ville dyr. Han ledet arbeidet med å bygge veier, grave brønner,
konstruere kirker og skoler, og forsømte ikke å utdanne folket.
Misjonssentrenes betydning.
Blant de mange sentra som Columbus dannet er det anerkjent at Luxeuil var
det ledende i Frankrike, St. Gaul det ledende i Tyskland og Sveits, mens
Bobbio var det ledende i Italia. Disse irske stiftelsene i Tyskland
og i Nord-Italia ble sin tids viktigste produsentene av bøker på
det europeiske kontinentet (Fitzpatrick, Ireland and the Foundations of
Europe, p. 24.)
Om Luxeuil, er det skrevet at det ble anerkjent som åndelig hovedstad
for alle landene under frankisk ledelse. I det syvende århundre var
Luxeuil det mest anerkjente lærested i kristenheten utenfor Irland.
St. Gaul ble kjent som den intellektuelle senter i den germanske del
av verden.
Om Bobbio er det skrevet: ”Her ble kjernen av det som skulle bli det
mest anerkjente biblioteket i Italia dannet ut fra manuskriptene som Columbanus
hadde tatt med seg fra Irland og de avhandlinger han selv var forfattet.”
”En katalog fra det tiende århundre som ble publisert av Muratori,
viser at på den tid var hver gren av kunnskap, guddommelig og menneskelig,
representert i dette biblioteket.” (The Catholic Encyclopedia, art., “Bobbio.”)
Bobbio ble et evangelisk treningssenter med slik suksess at senere gjorde
den romersk katolske kirke det samme med Columbanus som den hadde gjort
med Patrick og Columba, den hevdet at Columbanus var en av romerkirkens
egne og gjorde han til helgen.
Før Columbanus døde i Bobbio i 615 kunne han se tilbake
på mer enn tredve år med anstrengende arbide og vedkjenne at
han hadde gjort uutslettelig inntrykk på en rekke folkeslag i sentrale
deler av Europa. Han hadde villig utført det arbeide Gud påla
ham.
Hovedkilde; Truth Triumphant, Wilkinson, kapittel 14. Et utdrag
av denne bokens kilder til dette kapittel er følgende:
1. Fitzpatrick, Ireland and the Foundations of Europe.
2. Jonas, Vita Columbani, found in Migne, Patrologia Latina, vol. 87,
p.1015.
3. Bispham, Columban — Saint, Monk, Missionary
4. Newman, A Manual of Church History, vol. 1, p. 414
5. Smith and Wace, A Dictionary of Christian Biography, art. “Columbanus.”
6. Draper, History of the Intellectual Development of Europe, p. 264.
|
