Kapittel 14

Kirken i Europa etter Columbanus sin tid

Den virkelige verdien av arbeidet til tidlige Irske misjonærer i å konvertere hedningene i Britannia og i sentral-Europa, og i å så frøene til kulturen der, har blitt oversett, om ikke fordreid med vilje. Slik ble det til at mens det virkelige arbeide med konverteringen av de hedenske germanske stammene ble utført av Irlendere, fikk Winfried, kjent som   St. Boniface, en mann med store politiske evner, høstet den marken de hadde sådd, og kalles apostelen til germania, selv om det er svært tvilsom om han noen gang forkynte for hedninger. [1]

Solen av Columbanus hadde skint strålende på de kalde hjertene i Europa. Han og hans tilhengere brakte lys til land dekket av mørke siden ankomsten av Frankerne.[2] Tre revolusjoner fulgte umiddelbart etter hverandre, noe som forteller historien om Europa etter hans død i middelalterditen av Kirken i Ødemarken. Disse var: Først, utviklingen av sivilisasjon på kontinentet gjennom anstrengelsene av de keltiske kirkeledere som fulgte etter Columbanus, og gjennom de tidlige Waldensiske helter: For det andre, den organiserte motstanden til pavedømmet til dette arbeidet, og sist, de katastrofale århundrer som fulgte kroningen av Karl den Store av paven som grunnlegger av den Carolinske linjen av konger og den første keiserein i Det Hellie Romerske Keiserriket.

De keltiske misjonærene som kom fra Irland i det syvende og åttende århundret fant et Europa i uvitenhet og kaos.  Deres opplæringssentre hevet det intellektuelle nivået i de områdene de arbeidet. Ved å evangelisere og vise en ånd av offervilje, fikk de frem motet og håpet hos folket på sannhetens triumf. De gav folket kjærligheten til respekt for de hellige og gode temaer. Viktigheten av arbeide ble ikke fornektet. Gårder ble til i områder som tidligere så forfallne ut.  De ble utstyrt med kveg og andre nødvendige husdyr. Friske blomstre blomstred der det tidligere var ørken. Igjen så øynene mot duvende kornåkrer, og velstandens smil streifet landet.

Hva ble resultatet av de mange sivilisasjonens sentre i Europa som Columanus og hans etterfølgere plantet?  Clarence  W. Bispham sier: "Columban introduserte i Gallia slik et varig monument over den Irske religiøse ånd, at i hans samtid var det ikke mindre en ett tusen ledere for klostre som anerkjente reglene fra en enkelt overordnet."[3]  Columbanus ankom Kontinentet mindre enn et halvt århundre etter begynnelsen av den 1260 år lange perioden som begynte i 538. De meroviske kongene, etterfølgere av Clovis, var  grunnleggerne av den Frankiske nasjon. Historien er vel kjent om hvordan den veike etterslekten av Clovis, kjent som "gjør ingenting kongene", introduserte i administrasjonen Major Domus (leder for palasset), en slags statsminister. Disse ble mektige, og med tiden fortrengte den svake kongen og grunnla de Carolinske dysnasti, slik navngitt etter Karl den Store (Charlemagne).  Forløperne for Charlemagne tok makten med hjelp av presteskapet fra Roma, og begynte så å plage etterfølgerne av Columbanus.[4]

Oppmerksomheten rettes mot følgesvennene til Columbanus, som ser ut til å ha reist fra Irland med han og som han selv ble grunnleggerne ikke bare av opplæringssentre, men av skoler, landsbyer og byer. Disse menn var bevandret i evangelisme og i literaturstudier.

Tidlige Irske manuskripter som fremdeles finnes i biblioteker på Kontinentet, vitner både om kulturen og den utbredte misjonsaktiviteten til disse irske munkene. De bøkene som finnes nå på gammelirsk språk er utelukkende religiøse. Disse irske  munkene overgår også den europeiske samtid i dekorering av manuskriptene;  i det de dekorerte dem med farvede initialer, border og illustrasjoner.[5]

Vi har allerede nevnt Gallus, også kalt St. Gall. Benedict Fitzpatrick retter oppmerksomheten mot Eurcinus, som etter å ha laget et miniatyr kristenrike ved bredden av Bienne sjøen i Sveits, grunnla byen St. Ursanne. Sigsber, som tok farvell med Columbanus ved foten av Alpene som skiller Italia fra Sveits, krysset de mektige isbreene og grunnla høyt oppe fjellene, der snøen ligger hele året, samfunnene i Dissentis.  Og Dicuil, antageligvis broren til St. Gall, som la fundamentet for byen og misjonssentret i Lure.[6]  Disse og mange andre opplæringssentre for Keltisk kultur ble stående gjennom århundrer med krise. De fortsatte fra deres anerkjente steder å utdanne den primitive befolkningen i Europa og å frembringe nye generasjoner med lærere og lærde. 

De hellige skrifter må ha blitt mangfoldiggjort i stort monn når en tenker på de enorme landområdene hvor det var lokalisert Keltiske kirker på kontinentet. Noen av disse bibelskolene var overfylt med studenter. Hvis en regner kun en kopi av Bibelen for hver tredje eller fjerde student, og det vil være lite nok, må det ha vært en vid utbredelse av det Gamle og Det nye testamentet i landene vi nå kaller Frankrike, Belgia, Tyskland, Sveits, Østerike og Italia. Store politiske forandringer, som kom i stand da pavemakten gikk inn i allianse med herskerne i disse sektorene for å fremmes sin kirke, dyttet de skotsk-irske foretakene til bakgrunnen.

Det er skribenter som har forsøkt å anklage Den keltiske kirken på falskt grunnlag at den var dårlig organisert og uten sentral kontroll. Både sannsynlighetene og fakta i saken er begge mot en slik konklusjon. De Irske kolonistene studerte og lød Bibelens råd:

"La alle ting ble gjort ordentlig og i rekkefølge." (1. Korinterne 14:40)

Det er sant at de ikke ble drevet under pisken til en kirke forent med staten, heller ikke tvunget til å adlyde under sverdets trussel.  Da ble de heller holdt sammen av de usynlige bånd av sannhet, velsignet av inspirasjonen fra Den Hellige Ånd. De søkte å unngå hierarkisk gradering, og derfor brukte de andre navn enn de som ble brukt av Roma. På den annen side, Kirken i Øst, hele veien fra Assyria til Kina, som var en motpart til Den Keltiske Kirke i vest, anerkjente som ledende pastor katolikosen i Seleucia i sør-mesopotamia, hovedkvarteret for den kirken. [7]  Dette var virkelig organisering. Etter at muslimene erobret Persia, fortsatte organisasjonen, men patriark setet ble flyttet til Badag, og fire hundre år senere til Mosul (nær Ninive) ved Tigris elven i nordvestre Mesopotamia.[8]

PAVELIG FIENDLIGHET TIL DEN KELTISKE KIRKE PÅ KONTINENTET

En makt, derimot, så med frykt og vrede på resultatet av det store arbeid som den Keltiske Kirke byde opp. Pave Zachary anerkjente i hans brev til hans sjefsagent i denne seksjonen i Europa at tallet på pastorer i denne kirken var flere enn i hans egen kirke.[9] Neander siterer epistel 45 fra pave Gregory den tredje til biskopene i Germania, og formante dem til å stå fast ved doktrinene og praksisen til Den Romersk Katolske Kirken, og til å være oppmerksomme på doktrinene til britene og til falske og heretiske prester, som kom blant dem.[10]  Denne samme historiker siterer fra andre brev fra denne samme paven rettet til biskoper og adelige, hvor de informeres om at en grunn til at han sendte Bonivace til dem var for å vinne tilbake de som hadde blitt offer for "frafall gjennom djevelsk kraft"

Dette leder os til å drøfte Boniface (orginalt Winfried), som så ofte presenteres som apostelen og grunnlegggeren av kristenheten i Tyskland. Sitatet på begynnelsen av dette kapitlet viser at enhver rettsinnet historiestudent vil finne ut at det er Columbanus og hans etterfølgere som burde bli gitt anerkjennelse for å ha grunnlagt Kristendommen i de landene hvor anerkjennelsen så ofte tilfaller Boniface. Med mindre en følger spesielt med, vil det unnslippe ens oppmerksomhet at Boniface var en engelskmann som vokste opp med et avskyelig hat mot den Keltiske Kirken. Wilfrid, en annen engelskmann må ikke bli forvekslet med Winfried. Den første ledet en bitter motstand mot Den Keltiske Kirke i England; den andre gjorde det samme i Tyskland, under navnet Boniface.

Når det gjelder motivene til Boniface, skriver Dr. A. Ebrard følgende:

Hans livs mål og arbeide var å underlegge de kristne kirkene i Østerike og Neustria de pavelige dekreter og lover, spesielt å gjøre dette kristne kirkesamfunnet til slaver og ødelegge dem, dette trossamfunnet som nektet å anerkjenne pavens overhøyhet over andre kirker, men som holdt godt fast til sine egne vedtekter og ordninger." [11]

Benedict Fitzpatrick, en Romersk Katolsk lærd med et vidt forskerfelt, gir et bilde av hvor innbitt Boniface var i sin motstand mod de Irske misjonærene på grunn av deres lære.[12] Den pavelige agent brakte dem for konsiler og sikret deres fordømmelse som om de var vranglærere.

Paven fryktet selv at Boniface selv skulle falle under det mektige innflytelse fra misjonærene hvis arbeide han var utsendt for å ødelegge. Derfor, bandt han Boniface ved starten av hans arbeide til pavedømmet ved en alvorlig ed. Ved den antatte graven til apostelen Peter i Roma, inngikk han eden:

Jeg lover deg, den første av apostlene, og din representant pave Gregory, og hans etterfølgere, at jeg, ved Guds hjelp, vil forbli i enheten av den katolske tro, at jeg vil på ingen måte være enig med noen ting som motstetter seg enheten i den katolske kirke, men vil på alle måter opprettholde min rene tro og mitt samarbeide konstant for deg, og til gode for din kirke, på hvem det ble utgitt av Gud makten til å binde og å løse, og for dine representanter før deg og hans etterfølgere. Og hver gang jeg finner at ordrene fra lederne i kirkene motsier de gamle dekreter og ordninger til kirkefedrene, vil jeg ha intet felleskap med dem, jeg vil hindre dem, og hvis ikke, rapportere dem trofast til paven.[13]

Neander går videre og sier at selv om misjonærene som Boniface hadde sverget å motarbeide var ham langt overlegne i lærdhet og i sjelevinning, betydde hans ed til paven at den Germanske kristendommen skulle bli innlemmet i det gamle systemet av Romerkirkens hierarki, og skapte dermed en reaksjon mot fri kristen utvikling ved å undertrykke de britiske og irske misjonærene. [14]  Denne sjokkerende egden krevde ikke bare av Boniface at han hindret alle som var enige med Pavekirken, men bant han også glemme hans egne overbevisninger og gjøre alt i overenstemmelse med Roma. Det er den første ed av denne typen, men den har siden vært avkrevd av enhver Romersk Katolsk biskop. Om dette skriver historikeren Archibald Bower:

Da Boniface hadde sverget denne eden (og den er det første kjente eksempel på en slik en lydighetsed, eller allianseed til paven som vi kjenner til), la han den i et eksemplar skrevet med hans egen hånd på den antatte St. Peters etterlevninger og sa: Dette er eden som jeg har sverget, og som jeg lover å holde. Og hvor strikt han overholdt den, og hvilke anstrengelser han gikk til for å etablere ikke bare i Tyskland, men i Frankrike, den suverene makt for hans herre, paven, og brakte alle andre biskoper til en lovpålagt avhengighet og underlagt slaveriet, det som han selv hadde underlagt seg, ble klart i den etterfølgende tiden."[15]

Heinrich Zimmer skriver at da anglosaksenren Boniface (Winfried) dukket i kongedøpmmet Frankrike som en pavens utsending i 723 for å romanisere kirkene som allerede var der, kunn i ikke en eneste av de Germanske stammne, dvs, Frankerne, Thurigianerne, Alamanerne eller Bavarierne, regnes som hedenske. Det som de irske misjonærene og deres utenlandske studenter hadde stiftet, helt uavhengig av Roma i mer enn et århundre, organiserte Boniface og underla den romerske autoritet delvis ved hjelp av militær makt.[16]        

Av dette kan vi slutte at da Boniface startet å tilknytte og romanisere de Columbanske misjonsprosjektene, var de Bavarianske provinser praktisk talt tilhørende det Columbanske kirkesystemet.[17] Da Bonivace ankom dit fordømte han med en gang Ehrenwolf, som var en fremragende Columbansk pastor.[18] Etter at Charles Martel hadde vunnet seieren over muslimene i det kjente Slaget ved Tours (732 e.Kr), kunne duken i Thuringia, som tidligere hadde blitt presset for å drive det skotskirske presteskapet ut fra sitt land, turte ikke lengre motsi denne komandoen fra den seiersrike Charles. Så i årene 733-34 ble det keltiske presteskapet utvist.[19]  Imidlertid, mangelen på pastorer var så stort at Boniface, som kjente frykten da han så faren for at store landområder skulle havne tilbake i hedenskapet, skaffet en tillatelse til å reinsette et vist antall av det Columbanske presteskapet.[20] i 743 kastet Boniface to skotsk-irske kirkelige menn i fengsel på bakgrunn av at de forbød kirkene å opphøye apostler eller helgner i tilbedelse, at de erklærte pilgrimsreiser til Roma som unyttige, og at de avviste kirkens lover og skriftene til Jerome, Augustin og Gregory.[21] Imidlertid ble det et slikt opprør blant folket at selv lederen i palasset, Pepin, syntes det lureste var å sette begge mennene fri.

CHRLES MARTEL

På samme måte som Boniface, har betydningen av Charles Martel blitt overdrevet. Det er skribenter som anerkjenner at betydningen av hans seier over muhammedanerene har blitt hauset opp. Walter F. Adney forteller oss at alt Charles Martel gjorde var å undertrykke et Moorisk raid i vest som allerede hadde brukt opp sin ernergi - et raid som  aldri kunne ha resultertert i en permanent underleggelse av Europa.[22] Mange vet ikke hvor svak denne muslimske invasjonen var som Martel blokkerte, på grunn av i hvor stor grad historien har blitt skrevet for å opphøye pavelige helter.

Alan Butler avslører videre innflytelsen eden til Boniface hadde i forhold til Charles Martel. "Pave Gregory gav ham [Boniface] en bok med utvalgte doktriner fra kirken, for at de skule tjene som regler for hans oppdrag, og i brevs form anbefalte ham til Charles Martel.[23]

Charles Martel fortsatte etter hans overdrevne seier å bygge opp pavedømmet. Italia var fortsatt under den Øst-Romerske keiser i Konstantinopel. Det Hellige Romerske Keiserrike var skulle snart se dagens lys. John Dowling gir oss et presist bilde av forholdene på den tiden når han skriver:

I året 740 invaderte den krigerske lombardkongen Luiprands menn Romas territorier som en følge av at paven nektet å utlever to opprørske landherrer. I deres nød, og frykt for keiserens vrede som hindret dem i å søke den hjelpen de sårt trengte, søkte de heller støtte hos den anerkjente Charles Martel..

Det er uten tvil slik at han vendte det døve øret til disse patetiske rop om hjelp fra paven, inntil paven som mislyktes i å få hans hjelp ved å vise til rettroenhet eller overtro, angrep han på et mer sårbart sted, ved å appellere til hans ambisjoner. Dette gjorde Gregory ved å foreslå til Charles, at han og romerne skulle frasi seg all lojalitet til keiseren, som en anså som en åpenbar vranglærer, og i stedet anerkjenne Chales som deres beskytter, og gi ham konsul-verdighet fra Roma, på den betingelse at han skulle beskytte paven, kirken og folket i Roma mot Lombardene, og hvis nødvendig skulle reise seg mot straffen fra deres gamle herre, keiseren. Disse forslagene var mer passende for den krigerske og ambisiøse Martel, og han sende umiddelbart sine ambasadører til Roma for å ta paven under sin beskyttelse, med den hensikt så raskt som mulig å inngå en slik avtale.[24]

I mellomtiden døde Charles Martel og ble etterfulgt av hans sønn Pepin. Den nye Major Domus unnfanget planen om å avsette den svake konken, etterfølgerne etter Clovis. Han ønske å oppnå den åndelige anerkjennelse fra folket for hans prosjekt ved å argumentere at siden han hadde makten uten en tittel, hadde han rett til å skaffe seg en tittel. Pave Zachary, som på den tiden hadde et anstrengt forhold til keiseren i Konstantinopel på den ene siden, og var utsatt for krigerske Lombarder i Nord-Italia på den annen, var tvunget, følte han, til å sikre seg vennskapet med den mektige Pepin og hans frankere. En avtale ble utformet. Den svake kongen ble avsatt. Pepin ble kronet og salvet kort tid etter av Boniface, som fungerte som pavens utsending. Denne konspirasjonen er et eksempel på hvordan pavedømmet bygde seg selv opp ved hjelp av allianser med kongene på jorden.

Pavedømmet hadde hjulpet Pepin til å bli konge. Det var nå Pepins tur til å hjelpe pavedømmet.  Lombarderkongen hadde beleiret byen Ravenna og truet med å marsjere mot Roma med mindre hans rettmessige autoritet ble anerkjent. Paven appellerte umiddelbart til keiseren i Konstantinopel, som formelt sett var overordnet i Roma. Da han imidlertid ikke var i stand til å sikre seg hjelp derifra, antok paven av makten til keiseren i Konstantinopel var ved veis ende, og han kom personlig og møtte kong Pepin av Frankrike for å be om hjelp. Etter kort tid krysset Pepin og paven Alpene med en seierrik hær og vant over Lombardene. Kongen oppfulgte så et løfte til paven og gav ham alle byer, borger og områder som ført tilhørte keiseren i vest til å bli overtatt og eid for all tid av paven og hans etterfølgere.[25]

CHARLEMAGNE OG DET HELLIGE ROMERSKE KEISERRIKE

Den  fargerik dagen, julaften i Roma år 800 etter Kristus, da paven plasserte en keiserkrone på hodet til Charlemagne, Pepins sønn, og kalte han leder over hele det Romerske keiserrike, markerte en stor Europeisk revolusjon. Det betydde at keiseren i Konstantinopel ble fjernet som maktfakor i Europa. Det betydde slutten for mange prinser, hertuger og hertuginner, og underleggelsen av Aquitaine, Alamannia, Saxony, og Bavaria, fordi Charlemagne var nå for sterk med sverdet til å tillate rivaler med makt.  Det betydde en forening av kirken og staten: foreningen av Pavedømmet med keiserriket for mer enn tusen år. Det betydde at Charlemagne som en knusende kriger kunne svinge sin mektige stridsøks for å spre herredømmet til pavekirken gjennom Europa. Henry Hart Milman skriver:

Sakser krigene til Karl den Store, som gav han herredømme over nesten hele Tyskland, var helt klart religiøse kriger. Hvis Boniface var den kristne, var Chalemagne en muhammedanske apostelen for evangeliet. Hans erklærte mål ved hans invasjoner var i følge hans biograf var utryddelsen av hedenskap, underkastelse til den kristne tro, eller utryddelse. [26]

Gjennom krigene lyktes Charlemagne å underlegge seg stammer ved hjelp av hans fryktede arme. Og fryktinngytende var virkelig hans hær. Ved en anledning, ved Verdun-ved-Aller, masakrerte han fire tusen modige krigere som hadde overgitt seg. [27]

Slike handlinger fra Charlemagne ble overveldende hyllet av de ledende papistene som gudfryktige handlinger fra en sann kirkens mann. i blant barbarerne som ble antatt å være nye omvendte, introduserte kirken gradvis sin overtro og sitt hat overfor vranglærere og ikke-troende. Polygamiet til Charlemagne lignet det hos en orientalsk sultan. Den beryktede seksuelle umoralen blant hans ledelse var ubegrenset, og da heller ikke korrigert av den religionen han i det minste var den verdslige leder for. Den åndelige overhøyhet av den samme religionen hadde plassert på hans panne kronen til Det Hellige Romerske Keiserrike. Muhammedanerne hadde i deres raseri mot avguder og bilder hevdet  at Gud hadde reist dem opp for å ødelegge avguderi, men pavedømmet tillot sine ledere å sette opp statuer i kirkene.

Det er et velkjent faktum at det var på grunn av den voldeligheten som Charlemagne drev innbyggerne i Europa inn i den pavelige tro at Danene forlot deres hjemland i store masser og seilte av sted i det de sverget at de skulle ødelegge kristne og kristne kirker hvor hen de kunne finne dem. Kort tid senere beseiret de England og Irland etter å ha invadert disse landene med store styrker. De tok en fryktelig hevn på kristendommen i disse kongedømmene. To århundre passerte før Irland, under den berømte Brian Boru, [28] overvant det danske kongedømmet og reetablerte et Irsk styre. Og når det gjelder Enland, var det ikke før normaner-seieren at den nåværende kongslinjen erstattet Danene og overtok tronen til Storbritannia.

Fra den dagen det Hellige Romerske Keiserrike ble grunnlagt kan en knapt si at lederskapet til Kirken i Ødemarken i Europa var begrenset til de åndelige etterfølgerne til Columbanus. Hendelser skjedde som brakte frem styrken i alle de evangeliske grenene. Synlig enhet av evangelisk tro gjennom de forskjellige forfølgende kongedømmene i keiserriket, var ikke mulig. Men ledere sto opp i forskjellige deler av Kontinentet, og grupper av Kirken i Ødemarken var forent i essensielle læresetninger selv om de var adskilte.

Dekretet fra pave Gregory IX (1236 e. Kr), som nevner disse forskjellige grenene ved de navnene de hadde fått, anerkjenner deres enhet i deres evangeliske lære. Det sier følgende: "Vi ekskommuniserer og fordømmer alle vranglærere, Puritanere, Patefines, De fattige i Lyon, Pasagines, Josephines, Amoldists, Speronists og alle andre uansett navn: deres ansikter kan kanskje være forskjellige, men deres haler er knyttet sammen i en knute."[29]  Ved uttrykket "deres haler er knyttet sammen i en knute", anerkjenner pavekirken hvor dyp enheten var blant de evangeliske lemmene. Tidligere (1183 e.Kr) hadde pave Lucius publisert en bulle mot vranglære og kjettere som fantes i de forskjellige Europeiske statene og som bar forskjellige navn, og skrev: "alle Cathad, Paterini og de som kaller dem selv de ydmyke og fattige menn i Lyon og Passagini . skal ligge under en evig fordømmelse."[30]

Den mørke middelalderen, slik mange autoriteter skriver, senket seg dypt over massene på Kontinente. John Dowling skriver:

Den perioden vi nå går inn i, bestående av det niende og tiende århundre, samt storparten av det ellevte, er den mørkeste i kristenhetens historie. Det var en lang natt med nesten universelt mørke, uvitenhet og overtro, med knapt nok et lysglimt til å lyse opp i mørket. Denne perioden har passende blitt av ulike historikere betegnet som "den mørke alder", " jern alderen", og "blyalderen" og "midnattstimen for verden".  . Gjennom disse århundrene, var det sjelden at en menigmann, uansett rang, viste hvordan han skulle skrive sitt navn.[31]

Også, J.L. Mosheim skriver: "Det er universelt innrømmet at uvitenheten i dette århundret var ekstrem, og at opplæring ble helt neglisjert. De latinske nasjoner så aldri en tid så mørk og deprimerende."[32]

Uvitenhet og fattigdom overlot folket som et lett bytte for overtro. Tallet på nonner, munker og ordner, og de religiøse soldatene i Vatikanet, økte dramatisk. Pavedømmet hadde ved flere anledninger instruert keisere, prinser og lokale ledere til å jakte på de som nektet å følge den keiserrikets kirke, og fordømme dem som kjettere. Massene hadde blitt så kuet av de politiske sverdet, og av overtroens terror, at ettersom tiden gikk var det slik at om selv keiseren nektet å bøye seg etter pavekirkens krav, erklærte kirken hans folk løst fra deres trofasthetsed til ham. Slik ble pavens makt betydelig økt. Folk av enkel evangelisk tro som i sannhet elsket Skriftene og var villige til å dø for dem, måtte gjennomgå fengsling, beslaglegging av eiendom, og så døden.

ALBIGENSERNE OG PAULIKANERNE

Omkring den tiden da det Hellige Romerske Keiserrike ble etablert, om ikke betydelig før, var en stor gruppe evangeliske kristne ankommet Europa fra Lilleasia. Dette var Paulikanerne, som i århundrer ble misrepresentert og falsk anklaget, men senere frikjent. Det var på grunn av deres oppriktige vilje til å leve etter brevene til Paulus at de ble kalt Paulikanere. De spreddes raskt ut over hele Europa, og selv om ingen krønike beretter om deres utbredelse, er dette faktum bevitnet av at deres lære dukker opp i mange land i Vesten. De slo seg sammen med reisende grupper, og slik som J.A. Wylie skriver, "Fra denne tid ser en en ny livskraft som styrker anstrengelsene til Waldenserne i Piedemont, Albigenserne i Syd-Frankrike, og til andre som i andre deler av Europa i opprør mot den økende overtroen hadde begynt å finne tilbake til de opprinnelige kilder av sannhet."[33]

Det gode arbeide som tidligere hadde blitt gjort av Vigilantius i Nord-Italia, skulle bli styrket ved ankomsten av Paulikanerne. Og den Ny-Testamentlige læren som hadde blitt innprentet Vest-Europa ved Columbanus, og den frihetselskende kristendommen som karakteriserte de Visigotiske kristne, ble igjen vektlagt. Historikerne holder fast ved at selv om Paulikanerne har vært den  mest ondskapsfullt anklagede av alle evangeliske sekter, så har det klart blitt bevist at de representerte overlevelsen av en mer primitiv type kristendom. Uansett, menn som skulle ha vist bedre har søkt å stemple dem som Manicheere. W.F. Adeney skriver om dem:

Mariatilbedelse og forbedelse fra helgener blir avvist. Bildetilbedelse, bruk av kors, relikvier, røkelse, lys, og reiser til hellige kilder blir alt avvist som avgudspraksis. Ideen om skjærsilden blir avvist. Det hellige året begynner med festen for Johannes døperen. Den sjette januar holdes som festivalen for dåpen og den åndelige gjenfødselen for Jesus. Zatic, eller Easter (påske), holdes på den fjortende Nisan. Vi møter ingen spesiell søndagshelligholdelse, og muligens ble lørdags-sabbaten holdt. Det er innen julefest eller fest ved Jesu unnfangelse i Maria.  Når vi skal vurdere læren, bemerker vi at ordet "Treenighet" aldri er å finne i boken. [34]

Edward Gibbon, som skriver et helt kapittel om Paulikanerne, har befridd dem fra anklagen om Manicheisme.[35] Likeledes, den lærde George Faber, i sin bok dedikert til forsvar for Albigenserne og Waldenserne sier når han skriver om Constantine, grunnleggeren av Paulikanerne følgende: "Det er sant, virkelig, at Constantine, fordypet i Jesus sine taler og i skriftene til Paulus, åpen avviste bøkene til de gamle Manikeerne." Faber snakker videre om renheten i deres Bibel. "Dette forhold alene, er uavhengig av all annen bevisførsel, tilstrekkelig til å vise umuligheten av deres påståtte Manikeisme."[36] '

På dette viset møtte den svært økte overmakten til Pavedømmet en økende seiersgang for ren Bibel-sannhet i hjertene på de evangeliske gruppene. En kamp begynte som aldri ville sluttes av inntil Reformasjonen hadde brudd mørkets makt.  Selv om mye forskning har blitt viet til forholde mellom Paulikanerne og Albigenserne, er bare så mye klart - deres tro og historie er lik, om ikke identisk. Albigenserne var mangetallige i Sør-Frankrike hvor de vant myriader av omvendte. Her opprettholdt de en uavhengighet fra pavedømmet, og avviste transsubstansiasjonen.[37]

Pavedømmet ble skremt over veksten av dissentere, og handlet. Først var forfølgelsen i en mindre skala. I år 1198 sendte Roma representanter til Sør-Frankrike, og en stort antall Albigensere ble sendt til flammene. Da disse tiltakene feilet i å sikre det ønskede resultat, ble Raymond, den regjerende lovmann i Touluse, beordret til å delta i en krig for å utrydde hans uprovoserende underståtter. Raymond nølte. Senere økte hendelsene i bitterhet, og paven erklærte et korstog mot Sør-Frankrike.  Rikelig tilgivelse for synder utført en hel livstid ble lovet til alle som ville delta. Uten å gå i detaljer omkring de mangfoldige eventyrlystne, soldater og rekrutter som utgjorde den invaderende hær, kan vi si en blodige massakre og utbredt regelrett slakt av disse mangetallige, enkelt-hjertede Ny-Testamente troende fulgte.

Invasjonshæren samlet seg og slo leir omkring den festningsbyen Beziers i juli 1209. Da innbyggerne i denne beleirede byen, hvor storparten var gode katolikker, nektet å overgi seg, krevde korsfarerne å få vite fra pavens utsending hvordan de skulle skille katolikkene fra kjetterne. Han svarte, "Drep dem alle, Gud vil kjenne sine egne."[38] En forferdelig massakre fulgte. I flere år pågikk et opprørende slakteri fra by til by inntil et skrik av redsel reiste seg, ikke bare i de Romersk Katolske nasjonene, men gjennom Europa. Den moralske prestisjen til Pavekirken ble skadelidende.

FRANSISKANERNE OG DOMINIKANERNE

Det er en annen del av historien forbundet til dette utryddingskorstoget som vil være overraskende på mange. I sporene etter disse hysteriske religiøse som hadde slaktervåpen i hendene, fulgte Fransiskaner- og Domenikanermunker som oppildnet fanatikerne med deres mystiske raseri.[39] Det var hovedsaklig med hensikt å utrydde den utbredte protesten gjennom hele Kontinentet, og spesielt i Sør-Frankrike, mot de uakseptable læresetningene fra Roma at disse to munkeordenene ble opprettet. Fransiskanerne ble formelt godkjent I 1223 av paven, Dominikanerne kort tid før. Omkring år 1200 etablerte pave Innocent III inkvisisjonen. Da biskopene og deres prester i øynene på paven verken var egnet  eller tilstrekkelig målrettet når det gjalt fjerningen av kjetterne, ble to nye ordner, den til St Dominic og St. Francis opprettet i rette tid.[40]

Det er bemerkelsesverdig å lese den store mengden av litteratur som har dukket opp i det siste av moderne forfattere som opphøyer St. Fransis, grunnleggeren av Fransiskanerne, for det de kaller hans hellige, ydmyke liv og mektige forkynning. Han har også blitt omringet en halo av såkalte mirakler og opplevelser, like som han har blitt gjort til deltaker i hendelser som aldri skjedde. De virkelige fakta i saken indikerer at hans eneste rett til en plass i historiebøkene er at han sendte de uprovoserende Ny-Testament-troende i fengsel, til staken og i eksil for ingen annen kriminalitet enn å nekte å tro på pavekirkens doktriner (lære). Likevel er det mer å si om det aktive arbeidet til Dominikanerne i forbindelse med Inkvisisjonen, enn med fransiskanerne. Det er også gode autoriteter som uten overhode å nevne den kjetter-jagende holdningen til Fransiskanerne og Dominikanerne, hevder at deres mystiske lære og tro var lik Manecheismen og annen panteistisk orientalsk lære. [41]

REFORMASJONENS KRAFT

Årene rullet raskt forbi. Den grunnleggende læren til Kirken i Ødemarken, som i følge Åpenbaringsboken 12 var etterfølgeren av den apostoliske kirken, vant et økende antall tilhengere over hele Storbritannia og på Kontinentet. Omtrent på den det ble gjort forsøk på å Albigensernes hjemland til en blodåker, sendte pavekirken, gjennom etterfølgerene av William Erobreren, armeer som marsjerte inn i Irland for å fullføre underleggelsen av den tidlige keltiske kristendommen.

Ikke desto mindre ble nye sjelfulle åndelige ledere reist opp, som til tross for forskjellige navn og organisering tok om sannhetens fane som om den var overtatt fra hendene på Kelterne og Albigenserne. Wycliffe, "Reformasjonens morgenstjerne" fylte hele England i det fjortende århundre med hans motstand mot Roma og med hans mesterlige oversettelse av Bibelen. I Bohemia ble han etterfulgt av Huss og Jerome, begges som ble brent på staken. Før den epokegjørende Reformasjonen ledet av Luther brøt løs i Tyskland, hadde pavemakten slaktet ned Waldenserne i det nordlige Italia på samme måte som den tidligere hadde forfulgt Albigenserne. John Calvin, den suksessrike lederen mot Pavekirken i Frankrike og Skottland, er anerkjent som en direkte etterfølger av Waldenserne. [42]  Lollardene, slik Wycliffes etterfølgere ofte ble kalt, ble opplært i lære av Albigenserne og Waldenserne.[43]

I de tidligere kapitlene har vi sett hvordan Romas raseri mot de som fortsatte å tro at lørdagen, den syvende dagen i uken, var Sabbaten i det fjerde budet. Det erindres at historikeren A.C Flick og andre autoriteter hevder at den keltiske kirke holdt lørdag som deres hellige hviledag, og at anerkjente lærde har fremholdt at de walisiske helligholdt den som det inntil det tolvte århundre.  Den  samme dagen ble holdt av Petrobrusianerne og Henricanerne. Adeney, med flere tilskriver Paulikanerne at de holdt lørdagen. Det er også troverdige historikere som sier at Waldenserne og Albigenserne i hovedsak var sabbatshelligholdere.

Reformasjonen kom, og innen et tredjedels århundre fra dens unnfangelse hadde mektige nasjoner i Europa blitt vrengt vekk fra Pavekirken. Skal en bli fristet til å si at dette var tiden da kirken kom ut fra ødemarken? Neppe. Reformasjonen utgjør deler av historien dekket av Kirken i Ødemarken. Den skjer innen 1260 årsperioden. De tolvte kapitlet i Åpenbaringsboken fremholder ikke reformasjonskirkene som etterfølgere av Kirken i Ødemarken.  Rest-Kirken, eller den siste kirken, skal forkynne Jesu Kristi snare komme og fastholdelsen ved

"Guds bud, og Jesu tro." Åpenbaringen 14:12

Rest-Kirken er den sanne og siste etterfølger til Kirken i Ødemarken.

ENDEN PÅ DET HELLIGE ROMERSKE KEISERRIKE

Det Reformasjonen gjorde for ved å gi Bibelen tilbake til de vestelige land, gjorde de franske armeer for å fri nasjonene på Kontinentet fra grepet til det gamle regimet. Menneskerasen skulle få en sjanse til perfekt frihet og med uante muligheter i utdanning og vitenskap for å vise universet om den ville tro og leve i samsvar med Guds åpenbarte vilje i lyse fra profetier som oppfylles.  Amerikas forente stater (USA) var den første nasjonen som skrev fullstendig religiøs frihet inn i sin grunnlov. Det Britiske Rike og noen andre myndigheter utviser en toleranse som i praksis tilsvarer religiøs frihet, men de har fremdeles en statskirke, og gir ikke, som en juridisk rett, full samvittighetsfrihet til deres befolkning.

Effekten på den Amerikanske Revolusjonen var gnistrende på Frankrike. Det vanlige folket reiste seg og brøt løs fra det tyranniske styre til adelen og presteskapet. Og, da de kopierte den amerikanske Rettihetsseddelen (Bill of Rights), forkynte de ikke bare religiøs frihet til Frankrike, men også til alle folk hvor den franske revolusjonshæren reiste. Kronen på verket skjedde i mai 1798, da de franske armeer gikk inn i Roma, tok paven til fange, oppløste forsamlingen av kardinaler og forkynte religiøs frihet på Capitoline Hill, den mest berømte av Romas syv fjell. En er berettiget til å si at den 1260 år lange profetien slutter ved dette punktet i historien.

Ødeleggelsen av det gamle regimet fortsatte. Det militære geniet, Napoleon, satte seg i fronten for Frankrikes revolusjonshærer og kvittet seg med det som var igjen av det ulovelige styresettet som ble etablert ved unionen mellom Charlemagne og paven ut over Kontinentet. Det Hellige Romerske Keiserriket trakk i følge mange historikere, sitt siste pust i 1804 da det fikk sine dødlige slag av Napolen. Det er sant at Napolen laget et konkordat for Frankrike med paven i 1801, men i det nektet den seirende generalen å gi pavekirken sine gamle privilegier under de tidligere konger. Han ville ikke lenger anerkjenne at den katolske tro var religionen for de fleste franskmenn. Selv om Napolen gav andre innrømmelser overfor pavemakten, var de ikke mer enn de vanlige begunstigelser som oppnås ved diplomati.

Hvem skal vi prise for å ha frigitt den undertrykte Vestelige verden fra dette skrekkelige tyrani? - ikke sverdet til en stor erobrer, men til Kirken i Ødemarken, som leg og blødde og døde gjennom århundrer for frihet, sannheten og de Hellige Skrifter. Eksemplet fra disse martyrene gav en slik ånd inn i hjertene på folket at de kunne motstå tyraniet inntil friheten ble en lov i landet.  På denne måten blandet ånden og kraften fra Columbanus og hans etterfølgere seg med frihetsånden, som hvilte hos etterfølgerne av Kelterne, Goterne og Lombardene, og reiste seg i et crescendo i hjertene hos konger som bestemte seg for å gjøre Guds vilje. Europas historie er ikke komplett, imidlertid, uten å vite hvor rikt Waldenserne bidro for å bekjempe de Stygiske skyggene fra Middelalderen og for å gjennoppbygge Bibelsk Kristendom. Og det er mye mer å fortelle om Kirken i Ødemarken i det nære Østen, i India, i sentralAsia og i Kina.