Evangeliet om Jesu oppstandelse og seier over dødens makt, vant hurtig fram i aposteltiden. Overalt hvor apostlene bevegde seg, var det mange som tok i mot Jesus som Herre og frelser fra synd, og opplevde Den Hellige Ånds mektige kraft til et fornyet liv i samsvar med Guds vilje og bud.  Kjærligheten fra Gud til menneskene ble åpenbart i Jesus Kristus da han døde for våre synder, og denne kjærligheten fikk nå prege de kristnes liv og karakter. 

De første som tok i mot det glade budskapet var jødene. Det er lett å glemme at nesten alle trosheltene i bibelen, også i det nye testamentet, var jøder. Jødene var på denne tid spredt over hele jorden, slik at Moses ble forkynt i byenes synagoger hver sabbat (Apg 15:21).  Menigheten i Jerusalem delte evangeliet med Samaritanerne, en folkegruppe som fra før kun anerkjente mosebøkene. Filip ble også Guds redskap for å plante troen i Afrika, da han døpte den  etiopiske hoffmannen som hadde vært i Jerusalem for å tilbe. Den Etiopiske kirke hadde sin egen bibeloversettelse, og eksisterte som en selvstendig kirke i over 1500 år. Den holdt fast ved den syvende dag som Guds hviledag.

Antiokia, i dagens Tyrkia, var hovestad i den romerske provinsen Syria. Her hadde det mange jøder. Jesus hadde forutsett at Romerne skulle ødelegge Jerusalem, og advarte sine disipler at ”når dere ser Jerusalem omringet av krigshærer , … da må de som er i Judea flykte til fjellene.” (Luk 21:20-21).  Da dette skjedde i år 70 e.Kr. flyktet menigheten, og Antiokia ble hovedsete for den kristne kirke.
 

Qula'at Sama'an, Northern Syria.  Syrisk arkitektur fra 500-tallet. Syriske kristne holdt til her.

Her grunnla Lucian (250 – 312 e.Kr.)  en skole for syrisk teologi; den utgjorde en skarp korreks til ”kirkefedrene”, og Alexandrias gnostisisme. Det var også Lucian som samlet den greske bibelen, senere kjent som ”textus receptus”. Omkring  år  350 oversatte Wulfila denne til gotisk, og drev misjon blant de germanske stammer. Antiokia, og senere Edessa, ble mektige sentra for misjon i den syriske kirke. I en tid da middelalderens mørke senket seg over Europa, hadde de syriske kristne fremgang og velstand.

  Apostelen Thomas hadde grunnlagt menigheter i India, og den syriske misjonsmark strekte seg videre til Kina og Japan.  Menighetene i India ble først på 1500-tallet påtvunget av Jesuittene å anerkjenne pavens autoritet.

Hovedsetet for ”Østkirken” ble liggende i Bagdad. Den syriske Bibelen, Peshita, hadde en enorm popularitet, og Østkirkens lære var ren og bibelsk. I lang tid var majoriteten av Østkirkens medlemmer jødiske, og uten tvil ble Guds hviledag, sabbaten, helligholdt. Av denne grunn ble fikk disse kristne merkelappen ”judaister”. De holdt fast ved det gamle testamentets gode råd, men drev ikke med omskjærelse. Andre kirker i øst var den Nestorianske kirke, og kirkene i Aserbajan og Armenia.

Apostelen Paulus  forkynte evangeliet til galaterne, et keltisk folkeslag. Store deler av Vest-Europa var på denne tid befolket av keltiske stammer. Det glade budskapet forplantet seg blant raskt blant dem, og da evangelisten Patrick i det fjerde århundre kom til Irland, fant han en velorgansiert keltisk kristendom der. Den keltiske kirke på de britiske øyer var lenge helt utenfor den katolske kirkes innflytelses-område, og holdt seg derfor langt unna denne kirkes villfarelser. Først på 1100-tallet ble den kelstiske kirke fullstendig underlagt Rom. Fra denne kirkens misjonsskoler (Iona, Lindesfarne)   ble det i tidlig middelalder sendt ut misjonærer til store deler av Europa.  Columbanus grunnla i det syvende århundre kristne læresteder bl.a. i Luxeuil i Frankrike, St. Gaul i Tyskland og Bobbio i Italia. 

Da keiser Konstantin på 300 tallet gjorde romerkirkens religion til statsreligion, måtte mange oppriktige kristne flykte. Nord i Italia, i fjellene opp mot Alpene, ble slike kristne kjent som Waldensere. Deres barn pugget bibelen, den latinske Itala, utenat. Misjonærer, gjerne utstyrt som  kjøpmenn, brakte Guds lys dypt inn i middelalderens mørke. Slik suksess hadde misjonen, at den sanne kristendom, enkelte steder, som i Bohemia, helt fortrengte romerkirken. 

Pavemaktens svar, inkvisisjonen, ble opprettet på 1100-tallet for å utrydde de kristne som ikke ville underlegge seg paven.  På samme tid sto det frem folk som Wycliff og Jan Hus og innevarslet den etterlengtede reformasjonen. Waldenserne frydet seg da den endelig kom med Martin Luther.