Noen talende utdrag fra
DEN KATOLSKE KIRKES KATEKISME

10:... Den ekstraordinære bispesynodes sesjon i 1985 bad om at "det måtte utarbeides en katekisme eller et kompendium over hele den katolske lære om tro og moral". Den Hellige Far, Johannes Paul 2., gjorde bispesynodens ønske til sitt og anerkjente at "dette ønske svarer helt til et virkelig behov, både i Kirken som helhet og i de enkelte lokalkirker". Han satte alt inn på å imøtekomme synodefedrenes ønske.

11. Målet for denne katkisme er å gi en samlet og samstemt fremstilling av det vesentlige og grunnleggende innhold i den katolske lære, både i tros- og moralspørsmål, i lys av Det annet vatikankonsil og hele Kirkens tradisjon. Dens viktigste kilder er Den hellige skrift, de hellige fedre, liturgien og Kirkens læreembede. Den skal tjene som "referansetekst for de katekismer og samlede trosfremstillinger som blir forfattet i ulike land".

Læreembete
85. "Det er til Kirkens levende læreembede, hvis autoritet utøves i Jesu Kristi navn, og til det alene, at oppdraget om autentisk å tolke Guds ord både i Skriften og i tradisjonen er blitt betrodd", det vil si til biskopene i kommunion med Peters etterfølger, Biskopen av Roma.

100. Oppgaven med å gi en sann fortolkning av Guds Ord ble gitt til Kirkens læreembede alene, til paven og biskopene i kommunion med ham.
181. Å tro er en kirkelig handling. Kirkens tro går forut for, avføder og nærer vår tro. Kirken er alle troendes mor. "Ingen kan ha Gud til Far som ikke har Kirken til mor."

366. Kirken lærer at hver enkelt åndelig sjel er direkte skapt av Gud - den er ikke "frembragt" av foreldrene.

Den lærer også at sjelen er udødelig: den går ikke til grunne når den skilles fra kroppen i døden og forenes på nytt med kroppen i oppstandelsen ved tidenes ende.

403. I samsvar med den hellige Paulus har Kirken alltid lært at den uhyre elendighet menneskene lider under, og deres hang til ondskap og død, bare kan forståes sett i forbindelse med Adams synd, og fordi han har etterlatt oss en synd som vi alle fødes merket av og som er "sjelens død". I kraft av denne trosvisshet, døper Kirken selv spedbarn som ennå ikke har begått noen personlig synd.

405. .... Dåpen, som fomidler Kristi nådes liv, sletter ut den opprinnelige synd og vender mennesket til Gud,...

;
Marias syndfrie liv
411. .... Dessuten har mange kirkelærere sett Kristi Mor, Maria, "den nye Eva", i den kvinnen Protoevangeliet bærer bud om. Hun var den første som på en enestående måte høstet fruktene av Kristi seier over synden, hun ble bevart ubesmittet av den opprinnelige synd, og hele sitt jordeliv igjennom, ved en særlig nåde fra Gud, begikk hun ingen synd av noe slag.

491. Gjennom århundrenes gang er Kirken blitt klar over at Maria "full av nåde" fra Gud (Luk 1,28), var blitt gjenløst allerede da hun ble unnfanget. Dette er dette som bekjennes ved dogmet om den ubesmittede unnfangelse som ble kunngjort i 1854 av pave Pius 9.:

"Den saligste Jomfru Maria ble, fra det første øyeblikk av sin unnfangelse, ved en særlig nåde og gunst fra den allmektige Gud, med henblikk på Jesu Kristi, menneskeslektens frelsers fortjenester, bevart ubesmittet av den opprinnelige synds flekk."

*508. Av Evas ætt utvalgte Gud Maria til å være sin Sønns Mor. Hun er "full av nåde" og "gjenløsningsverkets prektigste frukt". Fra det øyeblikk hun ble unnfanget, var hun helt bevart fra den opprinnelige synds flekk, og gjennom hele sitt liv forble hun ren fra all personlig synd.

509. Maria er virkelig "Guds Mor", fordi hun er Mor til Guds evige, menneskevordne Sønn som selv er Gud.

744. Det greske ordet "mysterion" ble ovesatt til latin med to uttrykk: "mysterium" og "sacramentum". I senere utlegning kom uttrykket "sacramentum" til mer å betegne det synlige tegn på frelsens skjulte virklighet, betegnet som "mysterium". Slik sett er Kristus selv frelsens mysterium: det finnes ikke noe annet mysterium enn Kristus. Hans hellige og helliggjørende menneskenaturs frelsesverk er det frelens sakrament som trer frem og virker i Kirkens sakramenter (som Østens Kirker også kaller "de hellige mysterier"). De syv sakramenter er tegn og redskaper som den Hellige Ånd utøser Kristi nåde ved i Kirken, som er Hans legeme, og hvis hode Han er. Kirken inneslutter og formidler altså den usynlige nåde som den er tegn på. Det er i denne analogiske betydning det kalles "sakrament".

KIRKEN ER EN

*816. "Dette er Kristi ene Kirke (...) som vår Frelser etter sin oppstandelse overlot til Peter som dens hyrde, som Han betrodde til ham og de øvrige apostler for at de skulle utbre og styre den (...). Denne Kirke, stiftet og ordnet i denne verden som et samfunn, består videre i (subsistit in) Den Katolske Kirke, styrt av Peters etterfølger og de biskoper som er i kommunion med ham."

Det annet Vatikankonsils dekret om økumenikk forklarer: "For den hele fylde av middler til frelse kan bare nåes gjennom Kristi Katolske Kirke, den som er `middel til frelse for alle mennesker`. Vi tror nemlig at det er til apostelkollegiet alene, hvor Peter fører forsetet, at Herren har betrodd Den nye pakts samtlige rikdommer, for at det skulle dannes et eneste Kristi legeme på jorden hvor alle som på en eller annen måte alt er knyttet til Guds folk, fullt ut skal innlemmes."

Enhetens sår

817. "Allerede fra begynnelsen av oppstod det visse splittelser innenfor denne ene og udelte Kirke, og apostelen fordømmer dem i skarpe ordelag. I de senere århundrer så mer vidtrekkende stridigheter dagens lys, og forholdsvis store grupper ble adskilt fra det fullstendige fellesskap med Den Katolske Kirke. Ofte hadde representanter for begge de stridende parter skyld i splittelsen." Brudd som sårer Kristi legemes enhet (man skjelner mellom heresi, apostasi (frafall) og skisma), finner aldri sted uten synd fra menneskers side.

"Der hvor synden er, der er det mangfold, der er det splittelse, der er det partivesen, der er det stridigheter; men der hvor dyden er, er det enhet og den enighet som gjorde at de troende hadde bare én sjel og ett legeme."

818. De som i dag blir født innenfor samfunn som er sprunget ut av slike brudd, "og som lever i troen på Kristus", "lar det seg ikke gjøre å laste for adskillelsen": "De er tvertom gjenstand for Den Katolske Kirkes broderlige aktelse og kjærlighet(...)

820. Enheten "har Kristus fra først av skjenket sin Kirke. Vi tror den består urokkelig i Den Katolske Kirke, og vi håper den vil vokse seg stadig sterkere helt til verdens ende". (......)

Ønsket om å finne tilbake til enhet mellom alle kristne er en gave fra Kristus og et kall fra den Hellige Ånd.

821. For å kunne svare på dette kallet, kreves:

-en stadig fornyelse av Kirken i større troskap mot dens kall. Denne fornyelse er drivkraften i enhetsbevegelsen;

-en Hjertets omvendelse for "renere å leve i overensstemmelse med Evangeliet", for det er lemmenes troløshet mot Kristi gave som forårsaker splittelse;

-bønn i fellesskap for "hjertets omvendelse og et liv i helligheter, sammen med de private og offentlige bønner for de kristnes enhet, i sannhet likesom sjelen i hele den økumeniske bevegelse, og kan med rette kalles åndelig økumenikk";

-gjensidig og broderlig kjennskap;

-økumenisk fostring blant troende og særlig blant prester;

-samtaler mellom teologer og møter mellom kristne fra forskjellige kirker og samfunn;

-samarbeide mellom kristne på forskjellige områder som er til gavn for mennesker.

829. "Mens Kirken i Maria allerede er nådd frem til den fullkommenhet som gjør den fri for enhver plett eller rynke, kjemper de kristne fremdeles for å vokse i hellighet ved å seire over synden; derfor vender de sitt blikk mot Maria": i henne er Kirken allerede fullkomment hellig.

834. Lokalkirkene er fullt ut katolske ved å være i kommunion med én av dem: Romas Kirke "som fører forsetet i kjærligheten". "For denne Kirke, på grunn an dens ypperlige opprinnelse, må nødvendigvis hver Kirke, det vil si de troende overalt, være i samsvar med." "For fra det kjødblevne ord steg ned til oss, har alle kirker på alle steder holdt, og fremdeles holder, den store Kirke som er her (i Roma) for å være den eneste grunnvoll og fundament, fordi helvetes porter aldri har fått den i sin makt, slik Frelseren selv har lovet,"

837. "fullstendig innlemmet i Kirkens samfunn blir de som, med Kristi Ånd boende i seg, tar imot hele Kirkens ordning og alle de frelsesmidler som er nedlagt i den, som innenfor dens synlige samfunn forenes med Kristus - Han som styrer den gjennom paven og biskopene- ved disse bånd: trosbekjennelse, sakramenter, kirkelig forvaltning og fellesskap.

841. Kirkens forhold til muslimene. "Guds frelsesplan innbefatter også dem som anerkjenner Skaperen, og blant dem især muslimene, som påberoper seg Abrahams tro og sammen med oss tilber den ene, barmhjertige Gud som på den ytterste dag skal dømme menneskene."

"Utenfor kirken ingen frelse"

846. Hvordan skal man forstå denne påstanden som kirkefedrene så ofte gjentar? Positivt uttrykt betyr den at all frelse kommer fra Kristus, hodet, gjennom Kirken som er Hans legeme,

"Med støtte i Den hellige skrift og tradisjonen lærer kirkemøtet at Kirken, i den skikkelse den vandrer i her på jorden, er nødvendig for frelsen. For Kristus alene er mellommannen og veien til frelse, og Han blir nærværende for oss i sitt legeme som er kirken. Ved uttrykkelig å påpeke nødvendigheten av troen og dåpen har Han samtidig fastlått Kirkens nødvendighet, for gjennom dåpen trer menneskene inn i Kirken som gjennom en port. Derfor skulle de mennesker ikke kunne frelses som, til tross for sin viten om at Den Katolske Kirke er grunnlagt av Gud ved Jesus Kristus som nødvendig, allikevel har nektet å tre inn i den eller å vedbli i den."

*862. "på samme måte som det embede Herren har tildelt Peter personlig, som til den første blant apostlene, består og blir overdradd til hans etterfølgere, på samme måte består det embede som apostlene fikk som Kirkens hyrder, og det skal stadig utøves av episkopatet." Følgelig lærer Kirken "at biskopene ved en guddommelig forordning har fått rang som apostlenes etterfølgere. De er Kirkens Hyrder: den som lytter til dem, lytter til Kristus; den som forkaster dem, forkaster Kristus og Ham som har sendt Ham."

869. Kirken er apostolisk: den er bygget på varig grunn: "Lammets tolv apostler"(Åp 21,14); den kan ikke ødelegges; den bevares ufeilbarlig i sannheten: Kristus styrer den gjennom Peter og de andre apostlene som er tilstede i sine etterfølgere, paven og bispekollegiet.

881. Herren gjorde Simon, ham Han gav navnet Peter, alene til sin Kirkes klippe. Han overgav ham Kirkens nøkler; Han gjorde ham til hyrde for hele hjorden. "Det viser seg at den myndighet Peter har mottatt til å binde og løse, også er blitt tildelt apostelkollegiet i forening med dets hode." Peters og de ander apostlenes hyrdeoppdrag hører med til Kirkens grunnvoll. Det føres videre av biskopene under pavens primat.

882. Paven, Romas biskop og den hellige Peters etterfølger, er "det varige og synlige opphav og grunnlaget for enheten blant alle troende". "Den Romerske biskop har nemlig i Kirken, i kraft av sitt embede som Kristi stedfortreder og hele Kirkens hyrde, den fulle, øverste og universelle myndighet som han alltid har anledning til fritt å utøve."

*889. For å bevare sin Kirke i troens renhet, den tro som ble gitt videre av apostlene, ville Kristus gi den del i sin egen ufeilbarlighet, Han som er sannheten. Ved "troens overnaturlige skjønn" holder Guds folk "usvikelig fast ved troen", under ledelse av Kirkens levende læreembede.

936. Herren gjorde den hellige Peter til sin Kirkes synlige grunnvoll. Han overgav ham Kirkens nøkler. Romerkirkens biskop, St. Peters etterfølger, er "bispekollegiets leder, Kristi stedfortreder og hyrde for hele Kirken på denne jord".

943. I kraft av sin kongelige sendelse har legfolket makt til å utrydde syndens velde i seg selv og i verden ved selvfornektelse og ved et liv i hellighet.

958. Samfunn med de avdøde."I klar bevissthet om dette fellseskapet innenfor hele Jesu Kristi mystiske legeme, har den jordiske Kirke helt fra begynnesen av holdt de avdødes minne i stor ære og også båret frem sine forbønner for dem `fordi det er en hellig og gudfryktig tanke å be for de avdøde om at de skal løses fra sine synder´(2 Makk 12, 45) Vår bønn kan ikke bare være dem til hjelp, men også styrke deres forbønn for oss.

MARIA SOM KIRKENS MOR

966. "Til sist, da den rene Jomfru, som helt hadde vært beskyttet mot den opprinnelige synde plett, hadde endt sitt jordiske liv, ble hun med legeme og sjel opptatt i den himmelske herlighet og av Herren opphøyet til alle tings dronning, for enda mer å bli likedanndet med sin Sønn, Herrenes Herre, seierherre over synd og død." Den Hellige Jomfrus opptagelse i himmelen innebærer en særlig deltagelse i Sønnens oppstandelse og en foregripelse av de andre kristnes oppstandelse.

"Da du fødte, forble du jomfru; da du sov inn, forlot du ikke verden, o du Guds Mor: du gikk tilbake til livets kilde, du som unnfanget den levende Gud, og som ved dine bønner frelste vår sjel fra døden."

969 ...., hun går tvertom på alle måter i forbønn for å oppnå den evige frelses nådegaver for oss. (...) Derfor påkalles Maria i Kirken under navn av talskvinne, hjelper, støtte og formidler."

Døden

1014. Kirken oppfordrer oss til å forberede oss på vår dødsstund ("Fra en brå og uventet død, fri oss, Herre": Allehelgenslitaniet), til å be Guds Mor gå i forbønn for oss "i vår dødstime" ("Ave Maria"), og til å søke tilflukt hos den hellige Josef, vernehelgenen for en god død.

1016. I døden skilles sjelen fra legemet, men i oppstandelsen gir Gud vårt forvandlede legeme det uforgjengelige liv tilbake ved å gjenforene det med sjelen. På samme måte som Kristus er oppstanden og lever for alltid, slik skal vi alle gjenoppstå på den ytterste dag.

1022. Hvert menneske får i sin udødelige sjel den evige gjengjeldelse like etter døden ved en særdom hvor dets liv sammenholdes med Kristus, enten gjennom en renselse, eller ved at det øyeblikkelig går inn i himmelens salighet, eller ved at det dømmer seg selv øyeblikkelig og for alltid til fortapelse.

HIMMELEN

1023. De som dør i Guds nåde og vennskap, og som er helt renset, lever for alltid med Kristus. De er for alltid Gud like, for de ser Ham "slik Han er" (1 Joh 3,2), ansikt til ansikt.

"Ved vår apostoliske myndighet fastlegger vi at etter Guds alminnelige plan, har alle de helliges sjeler (...) og andre troende avdødes sjeler som, etter å ha mottatt Kristi hellige dåp, det intet var å rense da de døde (...), eller at de er blitt renset etter døden, om det da hadde vært eller skulle komme til å være noe som skulle renses i dem, (...) vært, er og vil være i himmelen, himlenes rike og i det himmelske paradis med Kristus, samlet med de hellige englers samfunn, også før de på nytt ifører seg sine legemer og før den allmene dom, etter vår Frelsers og Herres Jesus Kristi himmelfart. Og etter vår Herres Jesu Kristi lidelse og død har de sett den guddommelige væren i et beskuende syn, ja, ansikt til ansikt, uten skapningers mellomkomst."

DEN ENDELIGE RENSELSE - SKJÆRSILDEN

1030. De som dør i Guds vennskap og nåde, men er ikke fullkomment renset, gjennomgår - selv om deres evige frelse er sikret - etter døden en renselse, slik at de kan få den hellighet som er nødvendig for å kunne gå inn til himmelens glede.

1031. Denne endelige renselse av de utvalgte, som er helt forskjellig fra den straff de fordømte gjennomgår, kaller Kirken purgatoriet (skjærsilden). Kirken har formulert læren angående purgatoriet særlig ved konsilene i Firenze og i Trento. Kirkens tradisjon, under henvisning til visse skriftsteder, taler om en rensende ild (skjærsild).

"Hva visse mindre synder angår, får vi tro at før dommen finnes en skjærsild, etter det Han, som er sannheten, hevder når han sier at den som spotter den Hellige Ånd ikke skal bli tilgitt, hverken i denne verden eller i den kommende (Matt 12,31). Av dette utsagnet kan vi forstå at det finnes visse synder som kan tilgis i denne verden, og visse andre i den kommende."

1032. Denne læren støtter seg også på skikken å be for de avdøde som allerede Den hellige skrift nevner: "Derfor ordnet han (Judas Makkabeeren) med dette sonofferet for de døde, så de kunne bli løst fra sin syndeskyld (2 Makk 12, 45)." Fra de tidligste tider har Kirken æret de avdødes minne og båret frem forbønner for dem, særlig det eukaristiske offer, slik at de kan nå frem til det salige syn etter å ha vært renset. Kirken anbefaler også almisser, avlat og botsøvelser til fordel for de avdøde.

"La oss komme dem til hjelp og la oss komme dem i hu. Dersom Jobs sønner fikk gjort soning for seg ved sin fars brennoffer, hvorfor skulle vi tvile på at våre offer for de døde kan bringe dem en smule trøst? La oss ikke nøle med å hjelpe dem som er gått bort, og bære frem våre bønner for dem."

HELVETET

1035. Kirkens lære bekrefter at helvetet finnes, og at det er evigvarende. Sjelene til dem som dør i dødssynd, stiger umiddelbart ned i helvetet hvor de gjennomgår helvetets straff, "den evige ild". Helvetets verste straff består i å være adskilt fra Gud for alltid, fra Ham i hvem mennesket alene kan ha det liv og den lykke det er skapt for og lengter etter.

1053. "Vi tror at den store skare av dem som er forenet med Jesus og Maria i paradis, utgjør den seirende Kirke. Der ser de i evig salighet Gud som Han er; der deltar de også, på forskjellige trinn, sammen med englene, i den herliggjorte Kristi herredømme, ved å gå i forbønn for oss og ved å hjelpe oss i vår svakhet ved sin broderlige omsorg.

986. Etter Kristi vilje har Kirken makt til å tilgi de døptes synder. Den utøver vanligvis denne makten gjennom biskopene og prestene i botens sakrament

1232. Det annet Vatikankonsil har, ... Dessuten tillot konsilet at man, "i tillegg til den kristne tradisjons egne (innvielsesriter), i misjonsland kan "benytte seg av slike innvielsesriter som sees å være i bruk hos de enkelte folkeslag, i den monn de lar seg tilpasse kristen skikk ved en epiklesebønn. Kirken ber Gud om at den Hellige Ånds kraft ved Sønnen må stige ned i vannet, slik at de som blir døpt i det, blir "født av vann og Ånd"

1238 Deretter blir døpevannet vigslet

1367. Kristi offer og det eukaristiske offer er ett og samme offer...

1374. .. I eukaristiens allerhelligste sakrament "er sant, virkelig og med hele sitt vesen innesluttet vår Herres Jesu Kristi legeme og blod sammen med Hans sjel og Hans guddom og dermed hele Kristus

1548. I den ordinerte embedsbærers tjeneste for Kirken er det Kristus selv som er nærværende i sin Kirke som hode for legemet, hyrde for hjorden, yppersteprest for sonofferet, sannhetens mester. Det er dette Kirken gir uttrykk for når den sier at presten, i kraft av ordinasjonssakramentet, handler "in persona Christi Capitis".

"Det er den samme prest, Kristus Jesus, hvis rolle presten i sannhet innehar. Siden han i sannhet er blitt gjort lik med ypperstepresten på grunn av den prestevielse han har mottatt, har han makt til å handle ved Kristi egen kraft og i Kristi egen kraft og i Kristi egen person (´virtute ac persona ipsius Christi´)."

"Kristus er kilde til alt prestedømme: Moselovens prest var et forvarsel om Kristus, og den nye lovs prest handler i Kristi person."

VII. VIRKNINGENE AV ORDINASJONENS SAKRAMENT

Det uutslettelige preg
Dette sakramentet likedanner med Kristus ved en særlig gave fra den Hellige Ånd, i det øyemed å være et Kristi redskap til beste for Kirken. Ved ordinasjonen blir man i stand til å opptre på Kristi vegne, Han som er Kirkens hode, i Hans trefoldige embede som prest, profet og konge.
tilfellet er med dåp og med ferming, blir denne delaktigheten i Kristi embede gitt én gang for alle. Også ordinasjonssakramentet setter et uutslettelig åndelig preg, og det kan ikke gjentas, ei heller meddeles på åremål
1589.utdrag: Da han var ung prest, utbrøt St.Gregor av Nasians: "Man må rense seg selv før man renser andre; (…) [Hvem er så presten? Han er] sannhetens forsvarer, han står sammen med engler, han lovsynger med erkeengler, han sender offergaver opp til alteret der oppe, han har del i Kristi prestedømme, han omvandler skapningen, han gjenoppreter [i den] [Guds] bilde, han gjenskaper for den himmelske verden, og, for å si det som er størst, han er guddommeliggjort og han guddommeliggjør."