KONSTANTIN -

Tidlig kirkehistorie:   Organiserte forfølgelser av de kristne er det overhodet ikke tale om i de første 200 år. Episoden under Nero er helt enkelt stående.  I de femti årene fra år 200 til 250 må tallet på kristne ha vokst meget sterkt . Fra 250 gjelder «De kristne for løvene!».  Under sin rekonstruksjon av hele riket kom Diokletian til den oppfatning at kirken var blitt en stat i staten, og at riksenheten krevde at den ikke bare ble undertrykket,  men om mulig utryddet. I 303 kom en rekke voldsomme edikter. Krikene skulle ødelegges og de hellige skrifter brennes. Presteskapet skulle fengsles og underkastes tortur for å fremtvinge ofring til statens guder. Ja, ingen kristen kunne være romersk borger og følgelig heller ikke ha noen stilling i staten eller i den kommunale administrasjon. 

Konstantin:   Keiser Konstantin (312 -337) blir i katolsk kirkehistorie regnet som den første kristne keiser.  Hans omvendelse kom angivelig rett før slaget mot Maxentius ved Tibers bredder i 312.  Sitat Grimberg: « Den kjente legenden om Konstantins kors-visjon, som bakgrunnen for hans «omvendelse» til kristendommen, foreligger i tre versoner, som ikke er lett å forene. I følge Lactanius fikk keiseren umiddelbart før slaget ved Pons Mulvius et drømmesyn, der han ble oppfordret til å sette «Guds himmelske tegn» på soldatenes skjold og så begynne kampen. «Han stilte da bokstaven X på tvers og bøyde den øverste armen, og anbrakte således Kristi monogram på skjoldene.» Eusebius, som i sin samtidige kirkehistorie ikke kjenner til noen overnaturlig inngripen eller noen omvendelse hos keiseren, kan i et senere skrift (ved hans 30-års jubileum) fortelle at underet skjedd i Gallia. Midt på lyse dagen fikk han et syn: et korstegn av ild viste seg over solen, og dertil ordene «Ved dette skal du seire». Han var i tvil om hva dette skulle bety. Men om natten fikk han syn nr.2. Og det var Kristus selv som viste seg for ham med korset, og befalte ham å etterligne dette tegn og bruke det i kampen.  ... En tredje verson går ut på at keiseren lå foran Romas murer da han om natten så et kors, som viste seg mot øst og var omgitt av stjerner og en regnbue. Stjernene var ordnet slik at de gjenga (de latinske) ordene «Ved dette skal du seire».    
                På den annen side har vi så primærkildene, og de taler et helt annet språk. Vi skal her nevne to slike: Konstantinsbuen og myntene. - Det var senatet som i årene 312 til 315 triumfbuen til seierherrens ære. På dette monumentet fins ingen kristne symboler, heller ikke et kristent ord.  ...hele  byggverket er gjennomsyret av den nyplatonske soldyrkelses ånd. Konstantin (og Licinius) står under solens og månens tegn, og således hviler hans herredømme på de evige og uforanderlige lover som beveger og styrer hele kosmos, verdensordningen, og derfor også naturen og menneskelivet.  Helios (Solguden, Sol Invictus), som «farer fram i sin himmelvogn», er høyt hevet over alle de andre gudene (Apollos, Diana, Herkules osv.), slik som det høyeste gudevesen står over ham igjen. Denne høyeste gud kan ikke fremstilles, men vi møter ham på innskriften: Konstantin har seiret takket være Gudens bistand, i forening med hans menneskelige storhet. Det er Victoria, seiersgudinnen, og Sol Invictus som går i spissen for hans tropper, soldatene bærer også deres bilde på felttegnene. Triumfbuens symbolbruk og forkynnelse var godkjent av Konstantin.   ...  - Myntene viser det samme. Sol Invictus forekommer stadig. ...
    Vi ser således at året 312/313 ikke betegner noe avgjørende skille, hverken i Konstantins personlige holdning eller hans religionspoletikk. Selv ette at han var blitt enehersker og på en energisk måte tok seg av kirkens problemer og dens interesser, viste han en kompromissets ånd. Det er verd å fremheve at han tok godt vare på den hedenske kultus da han invidde sin nye hovedstad, Konstantinopel ble slett ikke noen «rent kristen» by. Gamle templer ble restaurert og han bygde to nye. Dessuten lot han overføre en statue av Apollon-Helios fra Troja til Konstantinopel, der han stilte den opp på en høy porfyrsøyle ved forum. Den hadde hans egne ansiktstrekk og bar innskriften: «Til Konstantinos som stråler lik solen.» Dette var 5 år etter kirkemøtet i Nikaia.
                Denne tolerante og uklare holdning svarte i virkeligheten nøyaktig til keiserens religiøse syn. Og den lot seg utmerket godt forene med en stadig velvilligere innstilling til kirken.

Toleranse ediktet. Milano 313:  «Da jeg, Constantinus Augustus og jeg, Licinius Augustus, møttes i Milano
og drøftet alle saker som angår folkets velferd og rikets sikkerhet, kom vi til den oppfatning ...at vi skulle sikre både kristne og alle andre fri anledning til å følge den religion som hver av dem foretrekker . . .»
                Dette var selvfølgelig en enorm lettelse for de kristne.   Konstantin ble til dels sett på som kristenhetens redningsmann, og enkelte, også kristne, opphøyet han nesten til himmelen.  Biskop Eusebios fra Caesarea (260 - ca 340), en gresk kirkehistoriker skildrer Konstantin som Guds utvalgte redskap,  en ny Moses.
Enheten mellom politikk og religion var en ekte romersk tanke. Konstantin var ikke keiser etter folkets eller senatets utvelgelse, men etter guddommens. Men hvis Kristus ble satt på Solgudens plass, kunne keiseren godt være hans representant og jordiske stattholder. Ikke gude-keiser, men keiser av Guds nåde var da Konstantin. Slik gikk det også. Symbolspråket ble etter hvert endret i denne retning. Keiseren bar ikke lenger tittelen «Divus», guddommelig, heller ikke het han lenger «Invitus» på sine mynter, men han kalte seg bare «victor», seierherre, uten den guddommelige strålekransen rundt sitt hode.  Til gjengjeld for at «keiseren hadde steget ned fra himmeltronen» omga kirken ham med all sol-symbolikkens glans og herlighet. Se ham på kirkemøtet i Nikaia »     I 326 fikk Konstantin myrdet sin sønn med sin første kone. Da grunnen til dette viste seg å være falsk anklage fra Konstantins daverende, andre kone, myrdet han henne også.

Konstantins soldagslov:    Følgende edikt/ lov ble gitt av keiser Konstantin i året 321.e.Kr.: Han hadde da tittelen "Pontifex Maximus", som kun tilfalt den hedenske religionens yppersteprest og leder, et verv han hadde som keiser.    Slik lød det: 
«Let all judges and all city people and all tradesmenn rest upon the venerable day of the sun. But let those dwelling in the country freely and with full liberty attend to the culture of their fields; since it frequently happens that no other day is so fit for the sowing of grains, or the planting of vines; hence, the favorable time should not be allowed to pass, least the provisions of heaven be lost.   
                Denne loven innførte Mithraismens helligdag, Solgudens dag, som felles helligdag i hele riket.
Les om sol-dyrkelse i 1.Kong 23,5 og 11

Kirkemøtet i Nicea 325.     Sitat fra Catholic Encyclopedia:  « The Council was opened by Constantine with the greatest solemnity. The emperor waited until all the bishops had taken their seats before making his entry. He was clad in gold and covered and covered with precious stones in the fashion of an Oriental sovereign. A chair of gold had been made ready for him, and when he had taken his place the bishops seated themselves. After he had been addressed in a hurried allocution, the emperor made an address in Latin, expressing his will that religious peace should be re-established. ....    The business of the Council having been finished Constantine celebrated the twentieth anniversary of his accession to the empire, and invited the bishops to a splendid repast, at the end of which each of  them received rich presents. »
      CANON:    Den nikenske trosbekjennelse, som er i bruk i dag.         Det sentrale her er uttrykket «the Catholic and Apostolic Church»,   disse ca 300 biskoper vedtar at de representerer det eneste sanne kirkesamfunn. Denne tanken forfølger den Katolske kirke gjennom hele middelalderen og helt fram til i dag.      De tar seg også den rett å fordømme andre kristne som vranglærere og betegne dem som  «Anathema from Christ»  (fordømt fra Kristus). Dette skjer gang etter gang i kirkehistorien ved excommunikasjon (utestengelse), og påfølgende tap av sivile rettigheter, verdslig forfølgelse, og senere regelrette myrderier av de som ikke var enige med «the Catholic and Apostolic Church» under inkvisasjonen. 

Canon iii:  «The great Synod has stringently forbidden anu bishop, presbyter, deacon, or any one of the clergy whatever , to have a subintorducta dwelling with him, exept only a mother, or sister, or aunt or such persons only as are beyod all suspicion.     ANCIENT EPITOME OF CANON III   No one shall have a woman in his house exept his mother, and sister, and persons altogether beyond suspicion.   
     Vi ser altså at tanken om sølibatet alt på denne tid var utbredt innenfor kirken.         En bibelsk advarsel om dette er kanskje gitt i 1.Tim 4,1-3  Men Ånden sier med klare ord at i kommende tider skal noen falle fra troen og holde seg til forførende ånder og demoners læredommer. 2 Dette skjer ved hykleri av falske lærere, som er brennmerket av sin egen samvittighet. 3 Disse forbyr å gifte seg ....
    
On the keeping of Easter:    Var et brev keiser Konstantin skrev til de som ikke var tilstede ved kirkemøtet i Nicea, sitat:        It was declared to be particularly unworthy for this, the holiest of all festivals, to follow the custom[the calculation] of the Jews, who had soiled their hands with the most fearful of crimes, and whose minds were blinded
 We ought not, therefore, to have anything in common with the Jews, for the Saviour has shown us another
way; our worship follows a more legitimate and more convenient course  
it would still be your duty not to tarnish your soul by communications with such wicked people[the Jews
Our Saviour has left us only one festal day of our redemption, that is to say, of his holy passion, and he desired[to establish] only one Catholic Church
 May God graciously protect you, my beloved brethren.  
     Ikke glem at dette er forfattet av datidens øversteprest i Mithraismen, Pontifex Maximus
     Les om Astarte dyrkelse, og sol guderi i 2.Kong kapittel 23

Den katolske kirke: (De følgende tekster er hentet fra «Kristendommens historie, oldkirken.Bernd Moeller, Det teologiske fakultet, UiO, Vårsemesteret 1996, sidene 97,98)
« Fra Konstantin av var det ingen risiko forbundet med å bli kristen. Tvert i mot hadde man allslags borgerlige fordeler av det. Kristendommen, som egentlig skulle stille de høyeste krav, opplevde en slags inflasjon av verdier, og det i løpet av svært kort tid. Det gikk ikke engang et århundre før kirkemedlemskap ble borgerplikt og gjennomtvunget mildt eller strengt.   ... Viktigst var en svekkelse av den ubetingede overbevisning om at hver enkelt kristen skulle være hellig for Gud og tilhøre ham.  Dette skjedde gjennom en delingen mellom to klasser innenfor kirken, de hellige og normale, geistlige og lekfolk.  
                Først i den senere del av det 4. århundret finner vi den tanke at presten ved ordinasjonen får en spesiell og umistelig hellighet, den senere søkalte «character indelebilis», som setter ham i stand til å være formidler av guddommelig nåde.     Gudstjenesten: Første del, «missa catechumenorum», med sitt sentrum i skriftlesning og preken, stod også åpen for dem som ikke var døpt. Den andre delen, «missa fidelium», var stengt for alle som ikke var fullverdige kristne. For den hellige, hemelighetsfulle feiringen av eucharistien kunne bare finne sted i nærvær av de innvidde. Ja, man holdt «arkan-disiplin», det vil si at også meddelelser om den hellige handling og de liturgiske tekster ble undratt utenforstående.         Nattverden gjaldt nå entydig som offerhøytid. Gjennom kirkens og prestens handling blir Kristi død fornyet for å forsone Gud   Dette skjer ved at brød og vin bringes til Gud som elementer mysteriøst forvandlet til Kristi legeme og blod, eller som virkningsfulle symboler på legemet og blodet. Til handlingen blir det nå normalt brukt et alter. Prestene bar en gudstjenestelig embetsdrakt som etterlignet embetsuniformer, og i det minste i vesten ble de forpliktet til sølibat, ekteskapsløshet, fordi man mente at den hellige handleing måtte holdes fri fra all kjødelig urenhet.  ...  Nesten med alle disse forandringene er hedenske elementer blitt tatt opp i kirken.    Riktignok ble det fremmede ikke bare overtatt tankeløst eller fordi man ville føre videre det nye kristne var vant til. Også motsatte verdier var virksomme. Man mente at det hedenske kunne tolkes kristelig: Bare kirken har det sanne offer og de sanne prester.  .....  Ofte ble det knapt gjort motstand mot at hedenske skikker og forestillinger trengte seg inn.    De nye  kristlige «valfartene» til martyrgraver hadde den største likhet med tidligere tiders valfarter til tidligere tiders valfarter til de gamle religioners hellige steder. Prosesjoner og bønnevandreinger fortsatte med små forandringer. De gamle heroer i rollen som bypatroner og nødhjelpere ble erstattet av kristne helgner med nye navn og de gamle egenskaper.  Og ved martyrstedene skjedde ofte de samme undre som ved de hedenske helligdommene.  Også den praksis å reise kristne kirker på stedene for hedenske templer eller, som i Roma eller Athen eller annensteds, å bygge dem inn i templene, hører vel med i denne sammenheng.  Som begrunnelse tjente iallfall i forlkefromheten ikke bare overbevisningen om Kristi seier over demonene, men også håpet om at de gamle velsignelseskreftene på det hellige stedet skulle gå over på det nye gudstjenestestedet. Det 4. århundre brakte også et stort oppsving av

Mariakulten. Og stadig tydeligere ble Jesu mor nå gjenstand for selvstendig dyrkelse. Hun steg stadig høyere i helgenes hierarki. .. Også i dette tilfelle fornemmer man minner fra hedenskapet i bakgrunnen. Isis og Artemis fra Efesus har preget Maria-kulten med sine trekk.»

Antijudaisering: Ignatus av Antiokia, led martyrdød i Rom år 110 e.Kr. Går i mot at kristne lever på jødisk vis.
Justin Martyr (160) var uttalt antijudaist (mot jøder), og var blant de første som skrev mot sabbaten.
Tertullian (år 200)i Nord Afrika, kalte jødiske synagoger for årsaken til forfølgelse. Skrev i brev bl.a. at kristne også er soldyrkere og at solen er de kristnes Gud, og at det er et velkjent faktum at vi ber mot øst og har gjort søndagen til festdag. " Og ser vi ikke ofte mot soloppgangen når vi priser Gud?" Kristus ble i denne tiden kalt Sol salutis, frelsens sol. 
Clemet av Alexandria (194)  og Origens (230) lærte at biskopen i Rom stod var over alle kirker og at det ikke fantes noen frelse utenfor denne kirken. Clemet uttaler i hans "Stromata" at han ikke ønsket å overføre den kristne tro ren og ublandet, men, "assosiert med eller rettere sagt skjult og dekket over av gresk filosofi.    Biskopen i Rom, Victor I, innledet et samarbeid med Clement, målet var fullstendig innførelse av søndagshelligholdelse i kirken.
Ca. 100 år etter Lucian skriver kirkehistorikeren Sokrates: "For selv om alle menighetene utover hele verden feirer de hellige mysterier på sabbaten hver uke, så har de kristne i Alexandria og Rom, utfra en gammel tradisjon, sluttet å gjøre det."
Kirkemøter. kirkemøtene/ synodene kommer ofte med harde utfall mot judaistene:
Apostolisk Canon LXXI: If any bishop, presbyter, or deacon, or anyone of the list of the clergy, keeps fast or festival with the Jews, or receives from them any of the gifts of theis feasts, as unleavened bread, any such things, let him be deposed. If he be a layman, let him be excommunicated
1.Kor 5,8 La oss holde høytid,.. .. med renhets og sannhets usyrede brød
Canon VII:  If any bishop, presbyter, or deacon, shall celebrate the holy day of  Easter before the vernal equinox,   with the Jews, let him be deposed.
THE CANONS OF THE HOLY AND ECUMENICAL SEVENTH COUNCIL , CANON VIII.
 That Hebrews ought not to be received unless they have been converted in sincerity of heart.
 SINCE certain, erring in the superstitions of the Hebrews, have thoughtto mock at Christ our God, and feigning to be converted to the religion of Christ do deny him, and in private and secretly keep the Sabbath and observe other Jewish customs, we decree that such persons be not received to communion, nor to prayers, nor into the Church; but let them be openly Hebrews according to their religion, and let them not bring their children to baptism, nor purchase or possess a slave.  But if any of them, out of a sincere heart and in faith, is converted and makes profession with his whole heart, setting at naught their customs and observances, and so that others may be convinced and converted, such an one is to be received and baptized, and his children likewise; and let
them be taught to take care to hold aloof from the ordinances of the Hebrews.  But if they will not do this, let them in no wise be received.

 SYNOD OF LAODICEA   ca 364
 CANON XXIX.  CHRISTIANS must not judaize by resting on the Sabbath, but must work on that day, rather honouring the Lord's Day; and, if they can, resting then as Christians.  But if any shall be found to be judaizers, let them be anathema from Christ.

Matt 7,1  Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! 2 For med den dom som dere dømmer, skal dere dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv bli tilmålt

Johannes Chrisostomus (380) om judaistene. Anklager dem ikke for noen læremessig feiltakelse- han anklager dem ikke for å være f.eks arianere. De anklages ikke for noe de lærer, men noe de gjør -judaistene gikk ikke over til jødedommen  -De holdt på Jesus Kristus som sin frelser. -De lot seg ikke omskjere. Anklager.  De overværer jødenes fester i synagogen . De overholder jødenes faste. De respekterte jødenes måte å leve på. De anså jødenes lære å være mer troverdig enn enn kirkens lære. De hadde ærbødighet for Loven og profetbøkene (gamle testamentet). Jødene hadde lovet å gjøre vel mot dem, og derfor gikk de dit. De deltok i gudstjenesten på sabbaten i synagogen.  Beskyldes for å være simple folk som vet mer enn andre. De nekter å følge dem som er utpekt til å lede dem (kirkens biskopper) . De setter alt på spill for en fjollete praksis. 
Historikeren Neander skriver at de kristne som lever i dalene i ulike fjell i Frankrike, Italia og Sveits kalt Vaudois(=daler), holdt seg til de gamle prinsipper og fremholdt alt fra tiden før menigheten ble verdsliggjort. Han angir tiden for dette til da Konstantin ga kirken makt. Voltaire forteller også om disse kristne i dalene.
Omkring 825. Biskopen i Lyon, Agobard, kommer i brev med heftige angrep på judaistene: -De er til ergelse for mange, høy og lav   - Kristne kvinner ved hoffet har kontakt med jødiske kvinner  -Kristne gikk til synagogen på sabbaten og ved festene de hadde.   - Noen sa til og med at jødene prekte bedre enn kirkens prester.