Pavekirkens fremvekst

 
Pavekirkens framvekst: Vestkirken erklærte seg uavhenhige av statsmakten, men tok samtidig i arv statsmaktens krav om å være universell. Med Damasus(366-84) og Siricius (384-99) begynte pavene i Roma å opptre som Guds stedfortredere på jorden. Siricius var den første biskop som kalte seg pave,  papa, etter det greske ordet for far -eller kanskje etter forbokstavene i Peteri Apostoli Potestatem Accipens, «den som har mottatt makten fra apostelen Peter». (Papa var også tittelen på det øverste «trosnivået» i mithraismen) Pavene gjorde krav på det siste ord i trossaker. Jesus hadde  advart mot denne utviklingen. Matt 23,9 Kall ikke noen på jorden deres far. For Én er deres Far; Han som er i himmelen.  Det totale sammenbrudd av den verdslige makt i vest kom til å øke pavens prestisje ytterligere. Det var pavene som forhandlet med de germanske lederne..     
             
       Når vil det være naturlig å angi starten for Pavedømmets makt?  Pave Gregor den store (590-605) formet middelalderens Pavedømme. Han drev militær misjon og sentraliserte pavelige eiendommer og økte dermed pavedømmets verdslige makt i Italia. Fra denne Gregor stammer uttrykket «Gregoriansk musikk», den Katolske messen fant sin form og Katolisismen var statsreligion. Gjennom en serie mirakelhistorier i sine «Dialoger» bidrog han sterkt til å befeste læren om skjærsilden og nødvendigheten av å lese messer for de døde.   Sent på 500-tallet var altså Pavedømmet kommet til makt.   Under hundre år tidligere var situasjonen en helt annen .    

    I 410 ble Rom tatt av visigoterne. Visigoterne var arianere, som allerede var fordømt av kirken som vranglærere ved kirkemøtet i Nikea i 325.  Dette satte selvfølgelig en kraftig demper på pavekirkens makt. Dette gir seg til uttrykk f.eks. litt senere da Pave Johannes I (523-520) ble av den østgotiske kongen Theodorik tvunget til å reise til Konstantinopel for å bevege keiser Justinos 1 til å mildne et edikt mot arianerne.   (Østgoterne var arianere, og hadde makten i Roma og Italia, det østgotiske rike).   

      
   Når skjedde da vendepunktet ?     
Den østromerske keiser Justinian (527-65) ønsket å befri katolikkene i vest fra den arianske overhøyheten. Riket skulle bygges på enhet i troen.    I 533 sente han tropper under ledelse av Belisarius til nordafrika og  knuste den germanske og  arianske folkegruppen Vandalene.    I 536 gikk Justinians tropper inn i Italia, først Sicilia.  Dette ble begynnelsen på slutten av det østgotiske riket.   

  Hva med Roma og biskopen der ? 
Østgoterne hadde ikke tropper til konstant å kontrollere hele riket under krigføring.  Romerne tillot Belsarius å ta sine tropper inn i Roma.  Østgoterne ønsket svært lite å gi fra seg kontrollen over denne byen og satte inn voldsomme angrep.  De gjentatte angrepene utviklet seg til en konstant beleiring som kostet både byen Roma og østgoterne dyrt. Belisarius var hardt presset, men  forsvarte byen tappert.Etter over et års okupasjon gav Østgoterne opp.  Beleiringen ble avsluttet  i året 538 e. Kr. Goterkongen Vitiges ble så ført til Konstantinopel som fange.  Belsarius tropper kunne heller ikke bli stående i Roma, det var bruk for dem andre steder..    I det maktpolitiske tomrommet som oppstod i  Roma med dette, ble kirken, med paven i spissen, et naturlig lokalt maktsentrum.   Bispekollegiet ble en slags regjering i Roma

   Keiseren innsatte en guvernør i Ravenna, som forenet den sivile og militære myndighet i provinsen Italia., og eksarken hadde sin representant i Roma. Likevel ble det paven som i realiteten utøvde offentlig myndighet i Roma og omegn. Eksarken fikk aldri midler til å sette seg i respekt, og paven måtte tre støttende til på alle vis. De enorme godsdonasjonene pavestolen i de senere århundrer hadde mottatt av såvel keisere som stormenn, kom nå godt med.  Kirken eide store godskomplekser i Sør-Italia og på Sicilia. Paven sørget for regelmessige kornutdelinger til Romas befolkning og til de flyktningene som stadig strømmet til.   Mer og mer fremtrer altså pavestolen som en selvstendig offentlig myndighet.   Prestene ved Romas hovedkirker overtok senatorenes funksjon.    
            Langobardenes invasjon fra 568 av svekket ikke pavens makt. Tvert i mot !   I første omgang forsvarte keiserens hær et nord-sør belte av Italia, mellom Roma og Ravenna. De keiserlige armeer ble i økende grad basert på lokal rekrutering. For denne italieniserte hæren kom paven til å stå som en lederskikkelse. Det var da og paven som skaffet midlene til forsvaret.  Paven lot også offiserene overta pavelige godser, og de utviklet seg dermed til et nytt, pavetro aristokrati.   Disse pave-ledede styrkene klarte å holde grensene mot Langobadenes rike.    ( Som et apropo til pave-aristokratiet: Dan 11,36  Kongen skal gjøre som han vil. Han skal opphøye seg og heve seg  over enhver gud, og mot gudenes Gud taler han forferdelige ord. Han skal ha framgang inntil verden er til sin ende. For det som er fastsatt vil bli fullbyrdet. 37  Guden som hans fedre dyrket, akter han ikke, heller ikke kvinnens lyst eller noen annen gud akter han på for han skal opphøye seg over alle. 38 Men i stedet skal han ære festningenes gud. En gud som hans fedre ikke kjente, ærer han med gull og sølv, edle stener og andre kostbare ting. 39. Slik skal han gjøre i de sterkeste festninger ved den fremmede gud. Dem som vedkjenner seg denne gud skal han vise stor ære. Han skal sette dem til å herske over mange, og han deler ut jord til dem som lønn.   )   Festningenes gud: Mithraismen, soldyrkelsen, var det romerske militærets religion.
            Den katolske frankerkongen Pepin ble i 754 salvet av paven som  «konge av guds nåde», og skulle til gjengjeld stå som Romas beskytter med tittelen patricus Romanorum.  Pepin kriget mot Langobardene og seiret i 756.  Pepin donerte da store områder til paven - på St. Peters vegne.  På denne måten ble Kirkestaten opprettet.  Grunnlaget var dermed lagt for pavemakten som virkelig stormakt i middelalderens Europa.   I år 800 ble kong Karl kronet til keiser i Peterskirken i Roma.  Ikke lenge etter tar imperie-ideen form: Karl skal være keiser over et imperium christianum, som er identisk med det latinske vesten, Europa. 

Heresier:  Arianerne,  som drev misjon på lokale språk.  Nestorianerne, som ikke anerkjente Maria som "Gudemoren" og forkynte på lokale språk. Valdenserne, som levde fredlige liv i fjellområder, holdt de ti bud og kopierte bibelske skrifter for hånd og sente misjonærer ut i det Katolske europa.  Lollardene,  Johan Wycliffs tilhengere, som  fornektet transsubstitusjonslæren og kirke-hierarkiet. Husittene, Lutheranere, de reformerte. 
Alt det arbeidet disse gruppene utførte under Guds ledelse er i følge katolsk teologi  synd som splittet enheten av "Den Katolske Kirke".

Inkvisisjon:     Gjennom denne pavelig opprettede institusjon ble flere titalls millioner mennesker drept.  Kirken «forvarte»  seg mot vranglærere ved å ta livet av dem. Heresiene skulle utryddes.   Drapene og torturen ble ofte etterfulgt av lovprisninger til gud, gjerne med takkegudstjenester.    Du kan selv få ta standpunkt om du tror det var Gud eller Djevelen som følte seg  æret av denne takken og lovprisningen.    Drapene kan selv i dag bli forsvart med nødvendigheten av å spare kommende generasjoner fra vranglærere. Thomas Aquinas rettferdiggjorde inkvisasjonsdrapene i sin lære.   Bibelen betegner det som skjedde:  Dan 7,21  Jeg så dette hornet føre krig mot de hellige og overvinne dem.  Åp 17,6  Jeg så at kvinnen var drukken av de helliges blod og av blodet av Jesu vitner.  Åp 13,5  Og han ble gitt en munn som talte store ord og bespottelser, og han ble gitt makt til å holde på med det i førtito måneder 7 Det ble gitt han å føre krig mot de hellige og overvinne dem. 

Historie: Pavedømmets fall:   Mot slutten av 1700-tallet ble pavens makt svekket. Paven måtte finne seg i å få sin myndighet, sin innflytelse og sine inntekter redusert.  Pavens svekkede stilling kom ikke minst til uttrykk ved at han i 1773 fant seg til å oppløse jesuittordenen.   I 1798 kom dødsstøtet.  Napoleons general Ándre Masséna invaderte Roma, og gjorde Kirkestaten til republikk.   Pave Pius 6. ble arrestert og slept til Toscana og døde året etter i Valence i Sør-Frankrike. Ingen ny pave ble utnevnt med det samme.  Over hele Europa stengte katolske kirker sine dører.  I Frankrike var hatet mot geistligheten svært stor etter flere århundrer med inkvisasjon og kjetterbål.  I reformasjonens kjølvann fikk geistligheten smake sin egen (egentlig  djevelens) medisin. I 1798 ble titusner franske katolske prester ført til giljotinene.    Pavekirkens makt var rett og slett brutt.   

            Bibelens profetier er sannhet.   De går i oppfyllelese !    Den oppmerksomme leser har kanskje merket seg at tiden mellom startpunktet for pavekirkens versdslige makt, i 538, og pavekirkens fall i 1798, er nøyaktig 1260 år.   Pavedømmet  hadde en utpreget maktperiode på 1260 år.  Etter bibelens et år for en dag prinsipp, (4.Mos 14,34) tilsvarer dette den angitte tid for dyret ( Åp 13,5), tiden kvinnene (den sanne menighet) var i ørkenen(Åp 12,6 og 12,14), og den tid det litte horn i Daniel hadde makt (Dan 7,25). Guds folk i ørkenen kaltes  kaltes gjerne  judaister, valdensere eller heretikere, og ble forfulgt. 
  
            Dan 7,25 Han skal tale ord mot Den Høyeste og undertrykke Den Høyestes hellige, og tenke på å forandre tider og lov. Og de skal overgis i hans hånd for én tid og tider og en halv tid.

Guds bud / menneskebud: Har pavemakten/kirken  forsøkt å forandre på Guds bud ?  Er Guds tider og lover forsøkt endet ?   Selv en overfladisk sammenligning mellom katekismebudene og budene en finner gjengitt i bibelen avslører at budene er endret og forkortet. En har fjernet budet om å ikke lage avbildninger og en har delt budet om begjæring i to slik at det fremdeles er 10 bud. Videre har den katolske kirke endret hviledagen fra sabbat / lørdag / 7.dag i uken til søndag/soldagen/ 1. dag i uken. Den katolske kirke har absolutt forsøkt å forandre Guds hellige tider og lover.