KAPITTEL III
Det Apostoliske opphav til Menigheten i Ødemarken
Framveksten av kristendommen og spredningen av kirken i Syria
var overraskende i sin hurtighet.
I
kontrast til de fire hundre år med stillhet mellom Malaki og Matteus,
brakte ankomsten av den store Frelseren til verden et kraftig, stimulerende
budskap og introduserte en strålende ny epoke. Ingen av profetene
før Ham hadde blitt tillatt å forandre grunnlaget til religionsutøvelsen
innført av Moses. Men Jesus Kristus var den profeten forutsatt av
Moses som skulle bringe fram en ny religiøs praksis. Han gav til menneskene en ny åpenbaring fra Jehova. De tolv apostler, i det
de gikk ut for å fremme
Jesu lære, dannet de den apostoliske kirke som blomstret i omkring
fire hundre år. Så tok gradvis ulike vranglærende sekter
over makten i nasjonene og fordrev den sanne kirke ut i ødemarken.
Før ødeleggelsen av Jerusalem
i år 70 e.Kr ved en arme fra Romerriket, på den tid da apostlene
ble spredt, hadde evangeliet allerede nådd Samaria, Etiopia, Syria,
Lille-Asia, Hellas, Italia og India. Kristi religion var rik i alle uttrykksmåter.
Som et klart og skinnende lys evangeliserte det Zorastra-tilbedere, Buddister,
greske filosofer, og Konfucius tilhengere, og la stødige fundamenter
for fremtiden.
Ettersom
den apostoliske kirke gjorde fremskritt, ble evangeliet ikke bare plantet
i ulike land, men også på ulike språk. Ofte ble samme
språk benyttet i flere nasjoner. I denne boken vil derfor syrisk
kristendom henspeile til alle de kirker som har syrisk opphav, det vil
si til Syriske misjonærer og forfattere som senere menigheter anså
som pionerer i det Syriske språk i deres gudstjenester; som for eksempel,
i Syria, Assyria, Persia, India og Kina. På samme måte, betegnelsen
Keltisk
Kristendom vil omhandle alle de kirker og nasjoner som benyttet det keltiske
språk i deres guddommelige tilbedelse, slik som Galatia og Frankrike,
så vel som Irland, Skottland og England før England ble erobret
av de hedenske Angelsaksere. Gresk kristendom vil referere til de kirker
rundt omkring i verden der det greske språk ble brukt i litteratur
og tilbedelse. Latinsk kristendom refererer spesielt til hjemlandet til
romerne, Italia og til visse andre nasjoner. Ingen ufravikelig regel kan
fastsettes når det gjelder overlapping mellom de ovennevnte oppdelinger
og termer. Alt det som kan bli gitt er en generell veiledende beskrivelse.
Kristendommen blant Jødene
Evangeliet gikk
først til Jødene. Det er lett å glemme at nesten hver
eneste helt i Bibelen var en jøde, og at alle bøkene i de
hellige skrifter ble skrevet av en hebreer. Jesus Kristus var selv israelitt.
Det var til de som hadde Abrahams blod i årene
Jesus først rettet sitt budskap. Hans apostler ble sendt ”til de
fortapte får av Israels hus.” Ti tusenvis mottok ordet med glede,
og blant dem var det mange prester. Selv til de fjerneste steder på
jorden, hvor jødene hadde blitt spredt og deres etterkommere ble
talt i millioner, trengte budskapet igjennom. I en lang tidsperiode, som
vi vil se i senere kapittel, hadde storparten av den tidlige kirkes medlemmer
blitt vunnet fra Israels etterkommere.
Det
første folket utenom jødene til å ta imot evangeliet
var Samaritanerne. Kristus hadde forutsett at Hans disipler skulle vitne
om Ham i Judea, Samaria, og helttil
jordens ende. Filip, den nyutvalgte diakonen, var den som bestemte seg
for å fortelle de gode nyheter til Samaritanerne.
Samaria
var det eneste stedet hvor folket var innbilske nok til bygge et rivaliserende
tempel til det i Jerusalem. Det ble hevdet at det var arvtageren til Salomos
tempel. Dette var det eneste sted hvor en kunne finne en annen moselov.De
små gruppene av samaritanere som fortsatt eksisterte, så på
disse første fem Mosebøkene som varskrevet
medgamle hebreiske bokstaver, som
deres største skatt.
Etiopia
var det andre fremmede landet til å bli evangelisert av kirken i
Jerusalem. Historien, slik den er fortalt i apostlenes gjerninger, forteller
omevangelisten Filip som blir ledet
sørover av Den Hellige Ånd etter hans seire i Samaria. Der
møter han den kongelige hoffmannen til dronningen av Etiopia som
er på vei hjem fra Jerusalem hvor han har vært for å
tilbe. Hoffmannen leste i profeten Jesaja, som skrev omkring åtte
hundre år før Kristus. Filip forklarte for denne sannhetssøkende
oppfyllelsen av profetiene. Denne profetien og den nøyaktige oppfyllelse
gav Filip et kraftfullt budskap som gjorde at evnukken tok i mot Kristus
og ble døpt. På denne måten begynte evangeliseringen
av Etiopia.
Begynnelsen på Syrisk kristendom
Kristenheten gikk
inn i en ny epoke gjennom lederskapet til Paulus og hans kraftfulle framhevelse
av korset. I Antiokia, hovedstaden til den Romerske provinsen Syria, ble
det grunnlagt et nytt senter for evangeliet. Da Jerusalem, det originale
hovedkvarteret ble ødelagt, ble lederskapet flyttet til Antiokia,
hvor det forble for en stund.
Da evangeliet
trengte inn i Syria, var hele menigheten overbegeistret. Kornelius, en
romersk offiser i Cæsarea, hadde opplevd en fantastisk omvendelse.
Menighetsmedlemmene ble tent med en ny iver,og
de ankom Antiokia og ”forkynte evangeliet til ingen unntatt Jødene.”Syria
inkluderte på den tiden også Palestina, deler av Arabia, og
det strakte seg til elven Eufrats.Etter
dette begynte som man med rette kan kalle ”Syrias gyllne tidsalder”. I
Antiokia, den velstående hovedstaden, var administrasjonsbygningen
til Romerrikets representanter i Øst. Mange jøder bodde der,
og så tallrike og innflytelsesrike var de, at deres rettigheter og
privilegier var innskrevet på bronsetavler.
Som et resultat
av tjenesten til Barnabas og Paulus i Antiokia, ble navnet ”Kristen” gitt
til Jesu etterfølgere. Guds omtanke så til fremtiden for evangeliet.
Snart ville Jerusalem bli ødelagt, og titusener av kristne jøder
ville bli drevet nordover, avvist av rabbinske jøder. Det var nå
til deres store fordel at de som fulgte Jesus ble kalt kristne. De ville
ikke lenger bli klassifisert som jøder, og det nye navnet ville
hjelpe dem å slippe unna hatet den hedenske verdens hat mot den hebraiske
rase. Som det vil bli vist senere, skulle disse eksiljødene befolke
med vakre byer og institusjoner av uovergått læredom en del
av landet nordtil, utenfor Kanaans grenser.De
kom til å anta et evangelisk grep om Kristendommens største
doktriner som de med deres bakgrunn av Jødisk historie kunne verdsette
langt dypere enn de omvendte hedningene.
Det var fra Antiokia
at Paulus og Barnabas, utsendt av Den Hellige Ånd,reiste
av sted som de første misjonærer til fremmed land. Resultatet
var en revolusjon. Lite kunne apostlene forutse hvordan folkegrupper kom
til å forlate de hedenske templer til fordel for kirker, slik som
de hadde sett jødene ankomme kirkene fra synagogene. Da de dro fra
øya Kypros, hvor hedningfolkene hadde hørt Guds lære
med stor undring og overraskelse, reiste Paulus og Barnabas til Lilleasia.
Her, som i Syria, var byene fulle av jøder. Paulus var stolt av
at han var en sønn av Israel, for han visste at femten hundre år
med hellig undervisning, hver eneste sabbat, hadde beriket Hebreerne med
en mentalitet i guddommelige ting som utrustet dem lett til å forstå
sannheter som Gud, synd, moral, og behovet for en Frelser.Han
gikk derfor inn i synagogene på sabbaten. Synagogene var for lengst
etablert i de regioner som var nye for Paulus og hans medhjelpere, og gjennom
jødene ble det mulig å sikre en innfallsport til hedningene.
En ny visjon kom til kirkene i Syria og Judea da de to menn som stiftet
kristenhetens utadrettede misjon, returnerte med rapportene om deres suksess.
Selv før Paulus hadde fullført sitt arbeide, og før
Jerusalem ble lagt i ruiner hadde apostelen Thomas reist mot Persia og
India.
Østover,
inn i disse fruktbare land mellom og omkring elvene Tigris og Eufrat, fikk
kristenheten først fotfeste ved det andre Syriske senter, Edessa.Edessa,
nå Urfa i Lilleasia, var på den tiden hovedstaden i det lille
kongedømmet Osrhoene. Denne byen lå omkring tretti
milnordøst for Antiokia.
Fra den spredte kristendommen seg til Persia, India, Partiaog
Kina, og fra den og andre omkringliggende byer, kom vedvarende støtte
til arbeid i disse fjerntliggende Østlige land. Om Edessa, skriver
en velkjent Orientalist som følger: ”Edessa hadde også en
anerkjent skole for medisinsk forskning som ble flyttet til Nisibis. Mange
berømte leger var nummerert i Nestorianernes rekker av de som ble
uteksaminert der.” I Edessa var språket rent syrisk (arameisk).
Tertullian, som
skrev omkring syttifire år etter apostelen Johannes død, snakker
om kristenheten medde følgende
ord:
For
på hvem annen har verdens nasjoner trodd, enn på Kristus som
har allerede kommet? På hvem har nasjonene trodd, - Partianere, Medere,
Elamitter, og de som bor i Mesopotamia, Armenia, Frygia, Kappodokia, og
de som holder til i Pontus, og Asia, og Pamfylia, tarrierei
Egypt, og innbyggere i de regioner av Afrika som ligger bortom Cyrene,
Romere og omreisende, ja, i Jerusalem jøder, og alle andre nasjoner;
som for eksempel, . . . ulike raser av Gætulianere, og mangfoldige
grupper av Moorerne, alt innom grensene til Spania, og diverse nasjoner
avGallere, og blant Britene (unåelige
for Romerne, men underlagt Kristus) . . . . På alle disse steder
regjerer navnet til Kristus som allerede har kommet.
Med
hvem ble kunnskapen om Kristus brakt til alle disse stedene? Jo, med dekristne
som hadde ånden til den genuine Syriske teologi. Men, det var andre
som lærte falske doktriner. Gnostisismen, et produkt av Alexandria
i Egypt, Antiokias rival, var en forening av hedensk filosofi og evangeliske
sannheter. Samtidig som den grunnla kirker og bygde skoler, forkastet den
Det Gamle Testamentet, fornektet skapelse, og hadde forakt for alle jøder,
til og med kristne jøder. Med disse treffende ord beskriver historikeren
Newman forskjellen mellom teologien i Antiokia og den i Alexandria: ”I
de store kristologiske stridigheter i det fjerde og følgende århundre
var alltid Alexandria og Antiokia motstandere, Alexandria representerte
en mystisk transcendalisme og fremmet den allogorske forståelse av
Skriften; Antiokia insisterte på den grammatisk-historiske forståelse
av Skriften, og hadde ingen sympati med mystiske tankesett.”
Hvorfra kom den
utmerkede misjonsaktiviteten til kirken i øst i tusen år ?
Den hadde sitt opphav i områdene ved Antiokia og Edessa.Hvor
stor forskjellen var mellom apostolisk kristendom og dens perversjoner
i Alexandria tidlig i kirkehistorien kommer frem i det følgende
sitat fra Bigg: ”Kirken i den andre århundre blåste alarm,
med den konsekvens at alle kristne i den tidsperioden utenom Justin Martyr
og Clemet av Alexandria trakk seg med skrekk unna filosofiens navn.”
Kort etter apostlenes
død, ble det Nye Testamente oversatt til syrisk. Denne ærverdige
oversettelsen, kalt Peshita, som betyr ”enkel,” hadde i århundrer
vidt omløp i Østen. Den er fortsatt den autoritære Bibel i store østlige samfunn.
Begynnelsen til Keltisk kristendom
Hedningenes apostel
ble etter å ha grunnlagt Syrisk Kristendom kalt tilå
plante evangeliet blant Galaterne, i hjertet av den store Keltiske gren
av menneskeslekten. Kelterne i Galatia var av samme familie, og snakket
det samme språket som Irene, Skottene, Britene, Waliserne og gallerne
i Frankrike.
På denne
måten satte Den Hellig Ånd i gang en hurtigflytende elv som
skulle vanne landene i vest. Slik som India og Kina ble bunnet til Vesten
gjennom den syriske kristendommen, var Irland og den vestre del av Europa
i kontakt med Østen gjennom Keltisk Kristendom. Ved et av disse
merkelige fenomen i historien – kanskjedet
kan kalles et lykketreff? -hadde
Galaterne, en folkerik gren av gallere fra Frankrike funnet vei inn i Lilleasia.
Med all den oppglødde natur til den Keltiske rase, hadde de invadert
og underlagt seg Italia, og plyndret Roma i det fjerde århundre før
Kristus.Utilfredse
med sin egen suksess banet de seg vei inn i Lilleasia, bosatte seg der,
og ble grunnleggere av provinsen Galatia.
Paulus planla
å passere dem da han reiste vestover, men Den Hellige Ånd ville
det annerledes.En dyptgående
nød tvang ham til å bli hos dem. Han vant dette folkets kjærlighet
og lojalitet, og raskt ble det han likte å kalle ”menighetene i Galatia”
opprettet.Patrick
kom til Irland i siste halvdel av det fjerde århundre. Han fant en
velorganisert og sunn keltisk kristendom der. Mye
tyder på at keltiske Irland mottok evangeliet fra troende i Galatia.
En skribent, som har forsket spesielt på Orientalsk historie, sier,
”Kristendommen som først nådde Frankrike og England (dvs.Gaul
og Britania) var av den samme typen som den apostelen Johannes ledet i
Lilleasia, og derfor av gresk, ikke latinsk type.”
Det er rikelige
bevis for kommunikasjon mellom Irland, Frankrike og Galatia i de tre hundre
årene mellom Paulus og Patrick. Det av kelterne i Frankrike ble evangelisert av kelterne i Lilleasia, kommer
fram av en vel kjent episode i historien til den franske kirke. Omkring sytti år etter at apostelen Johannes døde, led kirken
i Sør-Frankrike under en forferdelig forfølgelse fra hedningene.
De oppskakede troende sendte i år 177 en medfølelsesvekkende
beskrivelse av deres lidelser, ikke til Italia eller Afrika, mentil
deres brødre i Lilleasia.
”For å kunne
forstå den politiske og kirkelige situasjonen i Sør-Frankrike,
må vi forstå at gallerne i vest og galaterne i øst var
av samme folkeslag, og at hver gren opprettholdt rasens trekk uforstyrret
selv om flere nasjoner grep inn”
På denne
måten mottok Irland evangeliet fra Lilleasia, via sjøveien,
og via de keltiske troende i Sør-Frankrike, de som i sin tid mottok
lyset fra Galaterne, som Paulus selvhadde
forkynt til.
Opplysningene
som Douglas Hyde presenterer viser hvor mektig, og hvor vidt spredt ut
over Europa den keltiske rase var århundrer før Kristus. Aleksander
den store ville ikke gi seg ut på sine erobringstokter i Asia uten
å først å ha sikret seg vennskapet med kelterne.
Innen den generasjonen
som etterfulgte apostlene, om ikke før Johannes døde, hadde
det Nye Testamentet blitt oversatt til den vakreste av alle latinske tekster,
den Italienske versjonen, ofte kalt Itala. I århundrer siterte de
lærde i den Keltiske kirke fra Itala.
Begynnelsen til gresk kristendom.
Etter at Paulus
hadde arbeidet i Galatia, ble han instruert av Herren i en nattlig visjon
til reise til Hellas. Han kunne ha tilbrakt resten av sin tid med god gevinst
i Lilleasia, men Den Hellig Ånd ville det annerledes. Ved hans anerkjente
arbeide i de greske sentrene Filippi, Tessalonika, Berøa, Aten,
Korint, og senere i Efesus, grunnla apostelen den greske kristendommen.
I Aten inntok han verdens intellektuelle senter for hedenskap. Hellas hadde
fremdeles friskt i minne sine mektige seire over Persias millioner, og
landet solte seg i glansen av hennes rike mengder gyllen litteratur. Paulus
plantet evangeliet midt blant folket som snakket det greske språket,
det mediet som det behaget Gud å benytte for å spre den mest
opphøyede av all litteratur, det greske Nye Testamentet. De første
åpenbaringer gitt til evageliekirken, ble skrevet på gresk.
Senere oppstod
det en dypt hat mellom greske og latinske kirker, og greske og latinske
geistlige omtalte hverandre med bitre ord. Disse teologiske motsetningene
oppstod fordi begge kirker hadde blitt ærgjerrige og alliert seg
med konger og keisere. Til slutt, i 1054, ble den greske og latinske kirke
splittet fra hverandre. Lenge før dette hadde den latinske statskirken
fryktet effekten av oppsamlede lagre av gresk litteratur.Latinsk
ble gjort til det geistlige språk iVest-Europa. Det
greske språk med sin litteratur, ble fordømt av den romerske
kirke, det ble forbudtå studere
det og dens litteratur ble fordømt.Irlands
keltiske kirke forble i middelalderen et lærested for gresk lenge
etter at språket omtrent hadde forsvunnet i vestlig kristendom ellers.Greskkunnskap
ble i det latinske hierarkiets universiteter erklært fullt av ”kniver
og gift”. I
over et tusen år var den ikkeeksisterende i de germanske kongeriker
i Europa, unntatt innen gresk og keltisk kristendom, og hos de evangeliske
retninger som så til Skriften som deres eneste autoritet.
Avvisningen av
den greske kirke av det latinske hierarki etterlot den første som
en buffer mellom den bemerkelsesverdige aktiviteten til Kristendommen i
Øst og det seirende sverd til de pavelige kongeriker i Vest-Europa.
Begynnelsen til latinsk kristendom
Noen ganger kaller
Herren, andre ganger påfører Han mennesker til større
oppgaver, ikke fordi de er ulydige, men fordi deres engasjement i oppgaver
i der de ergjør dem blinde
for muligheter i andre områder. Paulus ble ledet av en visjon til
å reise til Hellas, men han dro som fange til Roma. Fast bestemt
på å forankre hans arbeide blant hedningene til jødisk
kristendom, gikk han med på et farlig krav fra lederne i Jerusalem.
De andre apostlene ønsket å avvæpne fordommene til de
jødiske autoriteter mot Paulus ved å la ham, uklokt nok, tre
frem i tempelet i Jerusalem for å oppfylle et løfte. Paulus
var villig til å risikere sitt liv ved å utføre de påkrevede
seremonier i hoved helligdommen i Israel hvis han bare kunne hindre et
brudd mellom hedningekristendom og jødisk kristendom. Han viste
at de hedningekristne hadde fått kun sparsommelig trening i de dype
sannheter i evangeliet. Det er av denne grunn at praktisk talt alle brevene
hans ble skrevet til unge, uerfarne hedningekristne kirker. Desto mer,
i visjon forutså han de knusende motstanden som ville vokse til en
frafallen kirke, og også forfølge den sanne menighet i 1260
år, derfor ivret han etter å koble de nye menighetene blant
hedningene til en erfaren jødedom som hadde vent seg til Kristus.
I Hans forkynnelse
til jødene, ble Jesus ofret i Jerusalem; i hans virke til hedningene,
ble Paulus ofret i Jerusalem. Kun et offer kan åpne øynene
til trege troende for de største åndelige fremskritt. Ingenting
utenom Jesu offer kan sønderbryte harde hjerter og inspirere til
hellig arbeide. Selv om Paulus kjente godt til det brennende hatet som
rabbinerne hadde til ham, fulgte han planen til de andre apostlene, og
gikk inn i tempelet. Folkemassene i tempelet gikk på ham i raseri.
Hvis tumultene ikke hadde kommet en romerske vakt for øre, slik
at soldatenså vidt lyktes
i å snappe ham ut av fiendens hender, ville han ha blitt revet fra
hverandre, lem for lem. Da han sto framfor den romerske dommeren, følte
Paulus at han ikke ville få en rettferdig dom i lokalområdet,
derfor sa han, ”Jeg anker til keiseren”.Den
romerske dommeren svarte, ” har du anket til keiseren?, til keiseren skal
du reise.”
Paulus ble brakt
som fange til Roma, hovedstaden til de latinsktalende land og verdens elskerinne.
Kristendommen kom ikke til Romaførst
med Paulus; han fant den der da han ankom. Om dette var takket være
handelsmenn, omvendte soldater eller edle misjonærer, er ikke kjent.Uansett,
fra den spede starten vokste den i styrke gjennom den store apostelens
gjerning. Han utfordret med en gang de høyere sirkler av jødedom
og hedenskap. Etter å ha blitt anerkjent som en fange av uvanlig
klasse, ble han bevilget friheten til å ha et eget hus,til
åkomme og gå slik han
ville og å arbeide offentligpå
en ikke ubetydelig måte de to årene det gikk før hans
sak kom for retten.Brevet
som er kjent som det andre brev til Timoteus ble skrevet i tiden mellom
frifinnelsen ved første høring og dødsdommen ved hans
andre høring.
Hellas var det
intelektuelle, og Roma var det militeære hovedsete for hedenskapet.
Ingen kan lese skolerte autoriteter slik som Auguste Arthur Beugnot, som
skrev historien om ødeleggelsen av hedenskapet i vest, uten å
måtte innse hvor nesten uovervinnelig motstanden var fra italiensk
hedenskap. Latinsk kristendom kunne ikke smykke seg med tilsvarende resultater
som den Keltiske og Syriske kristendom. Av de tre hundre og atten biskoper
som undertegnet erklæringen fra det store kirkemøtet i Nicea
i 325, det første universelle kirkemøte, var bare syv fra
det latinske vest.
For å forstå
det apostoliske opphavet til den sanne kirken, er det nødvendig
å studere triumfen til de andre apostlene. I de første syv
eller åtte år av evangeliets historie var apostelen Peter en
dominerende figur. Paulus var scenens midtpunktet de neste tretti årene.Peters
siste år var fylt av vidstrekende og betydningsfullt arbeide. De
strakte seg fra Babylon i øst til Roma i vest. I mange år opprettholdt han arbeidet
i Jerusalem. Det er grunn til å tro at han i Roma etterfulgte Paulus
i martyrdøden.Hvilken
avgjørende effekt hans arbeide over vide landområder fikk,
kan ses ved å studere nøyePeters
første brev.
Peters første brev til menighetene
Dette brevet starter
med hilsninger fra apostelen til de troende ”spredt omkring i Pontus, Galatia,
Kappadokia, Asia og Bitynia,” og slutter med en hilsen fra Babylon. Alle
disse fem provinsene ligger i Lille-Asia. De betydelige resultatene av
Peters arbeide i Bitynia er verd et nærmere studie. Paulus skulle
evangelisere Galatia, men Den Hellig Ånd forbød ham å
gå inn i Bitynia . I Galatia plantet Paulus, og Peter vannet.I
Bitynia både plantet og vannet Peter. Mange lærde skribenter
har brukt verdifull tid for å analysere arbeidet i Bitynia. I år
109, omkring ni år etter apostelen Johannes sin død, gav den
romerske keiser en forespørsel til den lærde Pliny, guvernør
i Bitynia, om å undersøke kristendommen der fordi av de som
hadde kommet han for øre.
Guvernøren
i Bitynia avslørte da han gav sin rapport til keiseren, den uimotståelige
framgangen til evangeliet. Han klager fordi salget av hedenske offer har
avtatt sterkt. I det han gir sin hyllest til de kristnes dyderbeskriver
han hvordan de møtes regelmessig en gang i uken på ”en bestemt
dag” for å tilbe, som utvilsomt var den syvende dags sabbat.
Mens Peter levde,
sprang kirker opp i Kaldea, Assyria, Syria og Lille Asia. Som de neste
to kapitlervil vise, vokste det
fram i dette området edle, heltemessige, oppofrende ledere av kristendommen
som i mange århundrer utgjorde den mest utdannede og stabiliserende
kraft i verden for å styrke og hjelpe den sanne kirke i det fjerne
Østen og i Vest.
I følge
skriftene til Origen (185-254 e.Kr.), ble apostelen Andreas gitt Skytia
som hans arbeissted, mens Thomas ble bestemt for Persia. I
følge bevis som diskuteres fullstendig i et senere kapittel, dro
Thomas lenger enn til Persia. Pålitelig Syrisk historie indikerer
at evangeliet ble plantet i Mosul, i Mesopotamia, i år 170. Omkring år 150, eller femti år etter apostelen Johannes sin
død, hadde evangeliet blitt forkynt og kirker oppreist i Persia,
Media, Partia og Bactria. Rawlinson omtaler kristendommens spredning i keiserriket Parthia innen
år 150. Åpenbart hadde apostelen Thomas før han ble drept i India
i år 72, stiftet mange kirker.
Evangeliet til India
Pantaenus, en
av grunnleggerne av den teologiske skolen i Alexandria, dro sytti år
etter apostelen Johannes sin død til en land han kalte India, fortelles
det, og rapporterte bevis på at apostelen Bartolomeus hadde arbeidet
der. Evangeliet må ha gjort stor framgang blant de syrisk og latinsk snakkende
folkeslag innen et halvt århundre etter apostelen Johannes sin død,
da innen den tid hadde det berømte syriske nytestamentet, Peshita,
dukket opp. Det indikeres at kristendommen er spredes i alle samfunnsklasser i Persia,
Parthia, Media, og Bactria under keiser Marcus Aurelius sin regjeringstid
(161-180 e.Kr.)
Hvilken makt fikk
disse tidlige troende til å gå inn i den intelektuelle høyborgen
til europeisk hedenskap, til å våge seg inn blant fanatiske
pantheister i Lille Asia, til å mestre den brennende heten i Arabia,
til å tilbringe deres liv vandrende i Tartary, og, som fremmede,
å kjempe under den brennende solen i India? Denne kraften var Guds
Ord, som brant som en ild i deres hjerter. De ropte ut med apostelen Paulus,
”Ve meg, om jeg ikke forkynner evangeliet!”
Disse tidlige
misjonærer holdt seg til Bibelen som deres guidebok, som ville holde
dem fra å bli forført av frafall, falske etterligninger og
ulver i fåreklær. Lydigheten til denne Boken gjorde dem til
mål for hedenske keiseres vrede. De forsvarte sannheten mot lureriet
fra Vestens falske kristuser og de falske doktrinene til Østens
religioner. Likevel, som Paulus skrev, ”For Guds ord er levende og virksomt
og skarpere enn noe tveegget sverd,”og
ved det ord seiret de.
Dette kapittelet
har oppsporet starten til kristendommen i dens ulike grener (Syrisk, Keltisk,
Gresk, Latinsk) og har avslørt hvordan apostlene og deres umiddelbare
etterfølgere overleverte disse sannhetene til disse forskjellige
folkene. De etterfølgende kapitlene vil følge den videre
historien av disse begynnelsene i ulike lande, og vise hvor og hvordan
den primitive nytestamentlige troen med sin apostoliske begynnelse overlevde.
Da vil leseren være bedre i stand til å se hvordan dagens kristendom
står i forhold til den primitive kristendom.