kirkehistorie.no
Hovedside | Litteratur&link | Bibelarkeologi.no


Ruin fra Antiokia, der Jesu etterfølgere først ble kalt kristne. I lang tid var dette kristendommens hovedsete


 Edessa, nå Urfa, kjent for kristen misjonsskole og  legekunst. 


 Echmiadzin katedralen i Armenia, først bygd av prins Gregory som lot riket bli kristent på 200-tallet.  Disiplene Thaddaeus og Bartholomew hadde evangelisert i Armenia, og i 17 århundrer holdt den Armenske kirke syvende-dags Sabbat. 


En kristen gravstein i Frunze, Kirkhistan fra 8-13. århundre. Den syriske Østkirken var innflytelsesrik og utbredt til områder som Kina, India, Mongolia, Siberia, Manchuria, Persia, og i Kashak-rikene 


Samarkand, Uzbekistan, var en gang et regionalt hovedkvarter for Den Nestorianske kirke, en del av Østkirken. Her ble syvende-dags sabbaten anerkjent til det 14. århundre . 


Irsk kristent steinkapell fra 600-tallet i Luxeuil, Frankrike. Her  grunnla Columbanus en kristen misjonsskole. 
 


Den keltiske misjonæren Columbanus (543-615) ble hele livet motarbeidet av den Romesk katolske kirke. Bildet viser Bobbio, i Nord-Italia, der han etablerte sin siste kristne skole og bibliotek. Columbanus ble senere erklært som helgen av den katolske kirke, og er kjent som Sankt Columban


Waldensisk pastor-skole høyt i fjelldalene i Angrogna, Nord-vest Italia. 


Waldensiske kristne tilber i en fjellhule i det de blir angrepet av soldater. 


Mange kristne endte sine liv på kjetterbålene som brant i Europa under store delser av middelalderen.

KAPITTEL III

Det Apostoliske opphav til Menigheten i Ødemarken

Framveksten av kristendommen og spredningen av kirken i Syria var overraskende i sin hurtighet. [1] I kontrast til de fire hundre år med stillhet mellom Malaki og Matteus, brakte ankomsten av den store Frelseren til verden et kraftig, stimulerende budskap og introduserte en strålende ny epoke. Ingen av profetene før Ham hadde blitt tillatt å forandre grunnlaget til religionsutøvelsen innført av Moses. Men Jesus Kristus var den profeten forutsatt av Moses som skulle bringe fram en ny religiøs praksis. Han gav til menneskene en ny åpenbaring fra Jehova. De tolv apostler, i det de gikk ut for å fremme Jesu lære, dannet de den apostoliske kirke som blomstret i omkring fire hundre år. Så tok gradvis ulike vranglærende sekter over makten i nasjonene og fordrev den sanne kirke ut i ødemarken.

Før ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 e.Kr ved en arme fra Romerriket, på den tid da apostlene ble spredt, hadde evangeliet allerede nådd Samaria, Etiopia, Syria, Lille-Asia, Hellas, Italia og India. Kristi religion var rik i alle uttrykksmåter. Som et klart og skinnende lys evangeliserte det Zorastra-tilbedere, Buddister, greske filosofer, og Konfucius tilhengere, og la stødige fundamenter for fremtiden.
Ettersom den apostoliske kirke gjorde fremskritt, ble evangeliet ikke bare plantet i ulike land, men også på ulike språk. Ofte ble samme språk benyttet i flere nasjoner. I denne boken vil derfor syrisk kristendom henspeile til alle de kirker som har syrisk opphav, det vil si til Syriske misjonærer og forfattere som senere menigheter anså som pionerer i det Syriske språk i deres gudstjenester; som for eksempel, i Syria, Assyria, Persia, India og Kina. På samme måte, betegnelsen Keltisk Kristendom vil omhandle alle de kirker og nasjoner som benyttet det keltiske språk i deres guddommelige tilbedelse, slik som Galatia og Frankrike, så vel som Irland, Skottland og England før England ble erobret av de hedenske Angelsaksere. Gresk kristendom vil referere til de kirker rundt omkring i verden der det greske språk ble brukt i litteratur og tilbedelse. Latinsk kristendom refererer spesielt til hjemlandet til romerne, Italia og til visse andre nasjoner. Ingen ufravikelig regel kan fastsettes når det gjelder overlapping mellom de ovennevnte oppdelinger og termer. Alt det som kan bli gitt er en generell veiledende beskrivelse. 

Kristendommen blant Jødene

Evangeliet gikk først til Jødene. Det er lett å glemme at nesten hver eneste helt i Bibelen var en jøde, og at alle bøkene i de hellige skrifter ble skrevet av en hebreer. Jesus Kristus var selv israelitt. 

Det var til de som hadde Abrahams blod i årene Jesus først rettet sitt budskap. Hans apostler ble sendt ”til de fortapte får av Israels hus.” Ti tusenvis mottok ordet med glede, og blant dem var det mange prester. Selv til de fjerneste steder på jorden, hvor jødene hadde blitt spredt og deres etterkommere ble talt i millioner, trengte budskapet igjennom. I en lang tidsperiode, som vi vil se i senere kapittel, hadde storparten av den tidlige kirkes medlemmer blitt vunnet fra Israels etterkommere. 

Det første folket utenom jødene til å ta imot evangeliet var Samaritanerne. Kristus hadde forutsett at Hans disipler skulle vitne om Ham i Judea, Samaria, og helttil jordens ende. Filip, den nyutvalgte diakonen, var den som bestemte seg for å fortelle de gode nyheter til Samaritanerne. [2]

Samaria var det eneste stedet hvor folket var innbilske nok til bygge et rivaliserende tempel til det i Jerusalem. Det ble hevdet at det var arvtageren til Salomos tempel. Dette var det eneste sted hvor en kunne finne en annen moselov. [3] De små gruppene av samaritanere som fortsatt eksisterte, så på disse første fem Mosebøkene som varskrevet medgamle hebreiske bokstaver, som deres største skatt.  [4]

Etiopia var det andre fremmede landet til å bli evangelisert av kirken i Jerusalem. Historien, slik den er fortalt i apostlenes gjerninger, forteller omevangelisten Filip som blir ledet sørover av Den Hellige Ånd etter hans seire i Samaria. Der møter han den kongelige hoffmannen til dronningen av Etiopia som er på vei hjem fra Jerusalem hvor han har vært for å tilbe. Hoffmannen leste i profeten Jesaja, som skrev omkring åtte hundre år før Kristus. Filip forklarte for denne sannhetssøkende oppfyllelsen av profetiene. Denne profetien og den nøyaktige oppfyllelse gav Filip et kraftfullt budskap som gjorde at evnukken tok i mot Kristus og ble døpt. På denne måten begynte evangeliseringen av Etiopia. [5]

Begynnelsen på Syrisk kristendom

Kristenheten gikk inn i en ny epoke gjennom lederskapet til Paulus og hans kraftfulle framhevelse av korset. I Antiokia, hovedstaden til den Romerske provinsen Syria, ble det grunnlagt et nytt senter for evangeliet. Da Jerusalem, det originale hovedkvarteret ble ødelagt, ble lederskapet flyttet til Antiokia, hvor det forble for en stund. 

Da evangeliet trengte inn i Syria, var hele menigheten overbegeistret. Kornelius, en romersk offiser i Cæsarea, hadde opplevd en fantastisk omvendelse. Menighetsmedlemmene ble tent med en ny iver,og de ankom Antiokia og ”forkynte evangeliet til ingen unntatt Jødene.”Syria inkluderte på den tiden også Palestina, deler av Arabia, og det strakte seg til elven Eufrats.Etter dette begynte som man med rette kan kalle ”Syrias gyllne tidsalder”.  [6] I Antiokia, den velstående hovedstaden, var administrasjonsbygningen til Romerrikets representanter i Øst. Mange jøder bodde der, og så tallrike og innflytelsesrike var de, at deres rettigheter og privilegier var innskrevet på bronsetavler. [7]

Som et resultat av tjenesten til Barnabas og Paulus i Antiokia, ble navnet ”Kristen” gitt til Jesu etterfølgere. Guds omtanke så til fremtiden for evangeliet. Snart ville Jerusalem bli ødelagt, og titusener av kristne jøder ville bli drevet nordover, avvist av rabbinske jøder. Det var nå til deres store fordel at de som fulgte Jesus ble kalt kristne. De ville ikke lenger bli klassifisert som jøder, og det nye navnet ville hjelpe dem å slippe unna hatet den hedenske verdens hat mot den hebraiske rase. Som det vil bli vist senere, skulle disse eksiljødene befolke med vakre byer og institusjoner av uovergått læredom en del av landet nordtil, utenfor Kanaans grenser. [8] De kom til å anta et evangelisk grep om Kristendommens største doktriner som de med deres bakgrunn av Jødisk historie kunne verdsette langt dypere enn de omvendte hedningene. 

Det var fra Antiokia at Paulus og Barnabas, utsendt av Den Hellige Ånd,reiste av sted som de første misjonærer til fremmed land. Resultatet var en revolusjon. Lite kunne apostlene forutse hvordan folkegrupper kom til å forlate de hedenske templer til fordel for kirker, slik som de hadde sett jødene ankomme kirkene fra synagogene. Da de dro fra øya Kypros, hvor hedningfolkene hadde hørt Guds lære med stor undring og overraskelse, reiste Paulus og Barnabas til Lilleasia. Her, som i Syria, var byene fulle av jøder. Paulus var stolt av at han var en sønn av Israel, for han visste at femten hundre år med hellig undervisning, hver eneste sabbat, hadde beriket Hebreerne med en mentalitet i guddommelige ting som utrustet dem lett til å forstå sannheter som Gud, synd, moral, og behovet for en Frelser.Han gikk derfor inn i synagogene på sabbaten. Synagogene var for lengst etablert i de regioner som var nye for Paulus og hans medhjelpere, og gjennom jødene ble det mulig å sikre en innfallsport til hedningene. En ny visjon kom til kirkene i Syria og Judea da de to menn som stiftet kristenhetens utadrettede misjon, returnerte med rapportene om deres suksess. Selv før Paulus hadde fullført sitt arbeide, og før Jerusalem ble lagt i ruiner hadde apostelen Thomas reist mot Persia og India. 

Østover, inn i disse fruktbare land mellom og omkring elvene Tigris og Eufrat, fikk kristenheten først fotfeste ved det andre Syriske senter, Edessa.Edessa, nå Urfa i Lilleasia, var på den tiden hovedstaden i det lille kongedømmet Osrhoene. Denne byen lå omkring tretti milnordøst for Antiokia. Fra den spredte kristendommen seg til Persia, India, Partiaog Kina, og fra den og andre omkringliggende byer, kom vedvarende støtte til arbeid i disse fjerntliggende Østlige land. Om Edessa, skriver en velkjent Orientalist som følger: ”Edessa hadde også en anerkjent skole for medisinsk forskning som ble flyttet til Nisibis. Mange berømte leger var nummerert i Nestorianernes rekker av de som ble uteksaminert der.” [9] I Edessa var språket rent syrisk (arameisk). 

Tertullian, som skrev omkring syttifire år etter apostelen Johannes død, snakker om kristenheten medde følgende ord: 

For på hvem annen har verdens nasjoner trodd, enn på Kristus som har allerede kommet? På hvem har nasjonene trodd, - Partianere, Medere, Elamitter, og de som bor i Mesopotamia, Armenia, Frygia, Kappodokia, og de som holder til i Pontus, og Asia, og Pamfylia, tarrierei Egypt, og innbyggere i de regioner av Afrika som ligger bortom Cyrene, Romere og omreisende, ja, i Jerusalem jøder, og alle andre nasjoner; som for eksempel, . . . ulike raser av Gætulianere, og mangfoldige grupper av Moorerne, alt innom grensene til Spania, og diverse nasjoner avGallere, og blant Britene (unåelige for Romerne, men underlagt Kristus) . . . . På alle disse steder regjerer navnet til Kristus som allerede har kommet. [10]

Med hvem ble kunnskapen om Kristus brakt til alle disse stedene? Jo, med dekristne som hadde ånden til den genuine Syriske teologi. Men, det var andre som lærte falske doktriner. Gnostisismen, et produkt av Alexandria i Egypt, Antiokias rival, var en forening av hedensk filosofi og evangeliske sannheter. Samtidig som den grunnla kirker og bygde skoler, forkastet den Det Gamle Testamentet, fornektet skapelse, og hadde forakt for alle jøder, til og med kristne jøder. Med disse treffende ord beskriver historikeren Newman forskjellen mellom teologien i Antiokia og den i Alexandria: ”I de store kristologiske stridigheter i det fjerde og følgende århundre var alltid Alexandria og Antiokia motstandere, Alexandria representerte en mystisk transcendalisme og fremmet den allogorske forståelse av Skriften; Antiokia insisterte på den grammatisk-historiske forståelse av Skriften, og hadde ingen sympati med mystiske tankesett.” [11]

Hvorfra kom den utmerkede misjonsaktiviteten til kirken i øst i tusen år ? Den hadde sitt opphav i områdene ved Antiokia og Edessa.Hvor stor forskjellen var mellom apostolisk kristendom og dens perversjoner i Alexandria tidlig i kirkehistorien kommer frem i det følgende sitat fra Bigg: ”Kirken i den andre århundre blåste alarm, med den konsekvens at alle kristne i den tidsperioden utenom Justin Martyr og Clemet av Alexandria trakk seg med skrekk unna filosofiens navn.”  [12]

Kort etter apostlenes død, ble det Nye Testamente oversatt til syrisk. Denne ærverdige oversettelsen, kalt Peshita, som betyr ”enkel,” hadde i århundrer vidt omløp i Østen. [13] Den er fortsatt den autoritære Bibel i store østlige samfunn. 

Begynnelsen til Keltisk kristendom

Hedningenes apostel ble etter å ha grunnlagt Syrisk Kristendom kalt tilå plante evangeliet blant Galaterne, i hjertet av den store Keltiske gren av menneskeslekten. Kelterne i Galatia var av samme familie, og snakket det samme språket som Irene, Skottene, Britene, Waliserne og gallerne i Frankrike. [14]

På denne måten satte Den Hellig Ånd i gang en hurtigflytende elv som skulle vanne landene i vest. Slik som India og Kina ble bunnet til Vesten gjennom den syriske kristendommen, var Irland og den vestre del av Europa i kontakt med Østen gjennom Keltisk Kristendom. Ved et av disse merkelige fenomen i historien – kanskjedet kan kalles et lykketreff? -hadde Galaterne, en folkerik gren av gallere fra Frankrike funnet vei inn i Lilleasia. Med all den oppglødde natur til den Keltiske rase, hadde de invadert og underlagt seg Italia, og plyndret Roma i det fjerde århundre før Kristus. [15] Utilfredse med sin egen suksess banet de seg vei inn i Lilleasia, bosatte seg der, og ble grunnleggere av provinsen Galatia. 

Paulus planla å passere dem da han reiste vestover, men Den Hellige Ånd ville det annerledes.En dyptgående nød tvang ham til å bli hos dem. Han vant dette folkets kjærlighet og lojalitet, og raskt ble det han likte å kalle ”menighetene i Galatia” opprettet. [16] Patrick kom til Irland i siste halvdel av det fjerde århundre. Han fant en velorganisert og sunn keltisk kristendom der.  [17] Mye tyder på at keltiske Irland mottok evangeliet fra troende i Galatia. En skribent, som har forsket spesielt på Orientalsk historie, sier, ”Kristendommen som først nådde Frankrike og England (dvs.Gaul og Britania) var av den samme typen som den apostelen Johannes ledet i Lilleasia, og derfor av gresk, ikke latinsk type.”  [18]

Det er rikelige bevis for kommunikasjon mellom Irland, Frankrike og Galatia i de tre hundre årene mellom Paulus og Patrick.  [19] Det av kelterne i Frankrike ble evangelisert av kelterne i Lilleasia, kommer fram av en vel kjent episode i historien til den franske kirke.  [20] Omkring sytti år etter at apostelen Johannes døde, led kirken i Sør-Frankrike under en forferdelig forfølgelse fra hedningene. De oppskakede troende sendte i år 177 en medfølelsesvekkende beskrivelse av deres lidelser, ikke til Italia eller Afrika, mentil deres brødre i Lilleasia. 

”For å kunne forstå den politiske og kirkelige situasjonen i Sør-Frankrike, må vi forstå at gallerne i vest og galaterne i øst var av samme folkeslag, og at hver gren opprettholdt rasens trekk uforstyrret selv om flere nasjoner grep inn” [21]

På denne måten mottok Irland evangeliet fra Lilleasia, via sjøveien, og via de keltiske troende i Sør-Frankrike, de som i sin tid mottok lyset fra Galaterne, som Paulus selvhadde forkynt til. 

Opplysningene som Douglas Hyde presenterer viser hvor mektig, og hvor vidt spredt ut over Europa den keltiske rase var århundrer før Kristus. Aleksander den store ville ikke gi seg ut på sine erobringstokter i Asia uten å først å ha sikret seg vennskapet med kelterne.  [22]

Innen den generasjonen som etterfulgte apostlene, om ikke før Johannes døde, hadde det Nye Testamentet blitt oversatt til den vakreste av alle latinske tekster, den Italienske versjonen, ofte kalt Itala. I århundrer siterte de lærde i den Keltiske kirke fra Itala. [23]

Begynnelsen til gresk kristendom.

Etter at Paulus hadde arbeidet i Galatia, ble han instruert av Herren i en nattlig visjon til reise til Hellas. Han kunne ha tilbrakt resten av sin tid med god gevinst i Lilleasia, men Den Hellig Ånd ville det annerledes. Ved hans anerkjente arbeide i de greske sentrene Filippi, Tessalonika, Berøa, Aten, Korint, og senere i Efesus, grunnla apostelen den greske kristendommen. I Aten inntok han verdens intellektuelle senter for hedenskap. Hellas hadde fremdeles friskt i minne sine mektige seire over Persias millioner, og landet solte seg i glansen av hennes rike mengder gyllen litteratur. Paulus plantet evangeliet midt blant folket som snakket det greske språket, det mediet som det behaget Gud å benytte for å spre den mest opphøyede av all litteratur, det greske Nye Testamentet. De første åpenbaringer gitt til evageliekirken, ble skrevet på gresk.  [24]

Senere oppstod det en dypt hat mellom greske og latinske kirker, og greske og latinske geistlige omtalte hverandre med bitre ord. Disse teologiske motsetningene oppstod fordi begge kirker hadde blitt ærgjerrige og alliert seg med konger og keisere. Til slutt, i 1054, ble den greske og latinske kirke splittet fra hverandre. Lenge før dette hadde den latinske statskirken fryktet effekten av oppsamlede lagre av gresk litteratur.Latinsk ble gjort til det geistlige språk iVest-Europa.  [25] Det greske språk med sin litteratur, ble fordømt av den romerske kirke, det ble forbudtå studere det og dens litteratur ble fordømt.Irlands keltiske kirke forble i middelalderen et lærested for gresk lenge etter at språket omtrent hadde forsvunnet i vestlig kristendom ellers. [26] Greskkunnskap ble i det latinske hierarkiets universiteter erklært fullt av ”kniver og gift”.  [27] I over et tusen år var den ikkeeksisterende i de germanske kongeriker i Europa, unntatt innen gresk og keltisk kristendom, og hos de evangeliske retninger som så til Skriften som deres eneste autoritet. [28]

Avvisningen av den greske kirke av det latinske hierarki etterlot den første som en buffer mellom den bemerkelsesverdige aktiviteten til Kristendommen i Øst og det seirende sverd til de pavelige kongeriker i Vest-Europa. 

Begynnelsen til latinsk kristendom

Noen ganger kaller Herren, andre ganger påfører Han mennesker til større oppgaver, ikke fordi de er ulydige, men fordi deres engasjement i oppgaver i der de ergjør dem blinde for muligheter i andre områder. Paulus ble ledet av en visjon til å reise til Hellas, men han dro som fange til Roma. Fast bestemt på å forankre hans arbeide blant hedningene til jødisk kristendom, gikk han med på et farlig krav fra lederne i Jerusalem. De andre apostlene ønsket å avvæpne fordommene til de jødiske autoriteter mot Paulus ved å la ham, uklokt nok, tre frem i tempelet i Jerusalem for å oppfylle et løfte. Paulus var villig til å risikere sitt liv ved å utføre de påkrevede seremonier i hoved helligdommen i Israel hvis han bare kunne hindre et brudd mellom hedningekristendom og jødisk kristendom. Han viste at de hedningekristne hadde fått kun sparsommelig trening i de dype sannheter i evangeliet. Det er av denne grunn at praktisk talt alle brevene hans ble skrevet til unge, uerfarne hedningekristne kirker. Desto mer, i visjon forutså han de knusende motstanden som ville vokse til en frafallen kirke, og også forfølge den sanne menighet i 1260 år, derfor ivret han etter å koble de nye menighetene blant hedningene til en erfaren jødedom som hadde vent seg til Kristus. 

I Hans forkynnelse til jødene, ble Jesus ofret i Jerusalem; i hans virke til hedningene, ble Paulus ofret i Jerusalem. Kun et offer kan åpne øynene til trege troende for de største åndelige fremskritt. Ingenting utenom Jesu offer kan sønderbryte harde hjerter og inspirere til hellig arbeide. Selv om Paulus kjente godt til det brennende hatet som rabbinerne hadde til ham, fulgte han planen til de andre apostlene, og gikk inn i tempelet. Folkemassene i tempelet gikk på ham i raseri. Hvis tumultene ikke hadde kommet en romerske vakt for øre, slik at soldatenså vidt lyktes i å snappe ham ut av fiendens hender, ville han ha blitt revet fra hverandre, lem for lem. Da han sto framfor den romerske dommeren, følte Paulus at han ikke ville få en rettferdig dom i lokalområdet, derfor sa han, ”Jeg anker til keiseren”.Den romerske dommeren svarte, ” har du anket til keiseren?, til keiseren skal du reise.” 

Paulus ble brakt som fange til Roma, hovedstaden til de latinsktalende land og verdens elskerinne. Kristendommen kom ikke til Romaførst med Paulus; han fant den der da han ankom. Om dette var takket være handelsmenn, omvendte soldater eller edle misjonærer, er ikke kjent. [29] Uansett, fra den spede starten vokste den i styrke gjennom den store apostelens gjerning. Han utfordret med en gang de høyere sirkler av jødedom og hedenskap. Etter å ha blitt anerkjent som en fange av uvanlig klasse, ble han bevilget friheten til å ha et eget hus,til åkomme og gå slik han ville og å arbeide offentligpå en ikke ubetydelig måte de to årene det gikk før hans sak kom for retten. [30] Brevet som er kjent som det andre brev til Timoteus ble skrevet i tiden mellom frifinnelsen ved første høring og dødsdommen ved hans andre høring. 

Hellas var det intelektuelle, og Roma var det militeære hovedsete for hedenskapet. Ingen kan lese skolerte autoriteter slik som Auguste Arthur Beugnot, som skrev historien om ødeleggelsen av hedenskapet i vest, uten å måtte innse hvor nesten uovervinnelig motstanden var fra italiensk hedenskap. Latinsk kristendom kunne ikke smykke seg med tilsvarende resultater som den Keltiske og Syriske kristendom. Av de tre hundre og atten biskoper som undertegnet erklæringen fra det store kirkemøtet i Nicea i 325, det første universelle kirkemøte, var bare syv fra det latinske vest. [31]

For å forstå det apostoliske opphavet til den sanne kirken, er det nødvendig å studere triumfen til de andre apostlene. I de første syv eller åtte år av evangeliets historie var apostelen Peter en dominerende figur. Paulus var scenens midtpunktet de neste tretti årene.Peters siste år var fylt av vidstrekende og betydningsfullt arbeide. De strakte seg fra Babylon [32] i øst til Roma i vest. I mange år opprettholdt han arbeidet i Jerusalem. Det er grunn til å tro at han i Roma etterfulgte Paulus i martyrdøden. [33] Hvilken avgjørende effekt hans arbeide over vide landområder fikk, kan ses ved å studere nøyePeters første brev. 

Peters første brev til menighetene

Dette brevet starter med hilsninger fra apostelen til de troende ”spredt omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia,” og slutter med en hilsen fra Babylon. Alle disse fem provinsene ligger i Lille-Asia. De betydelige resultatene av Peters arbeide i Bitynia er verd et nærmere studie. Paulus skulle evangelisere Galatia, men Den Hellig Ånd forbød ham å gå inn i Bitynia . I Galatia plantet Paulus, og Peter vannet. [34] I Bitynia både plantet og vannet Peter. Mange lærde skribenter har brukt verdifull tid for å analysere arbeidet i Bitynia. I år 109, omkring ni år etter apostelen Johannes sin død, gav den romerske keiser en forespørsel til den lærde Pliny, guvernør i Bitynia, om å undersøke kristendommen der fordi av de som hadde kommet han for øre. 

Guvernøren i Bitynia avslørte da han gav sin rapport til keiseren, den uimotståelige framgangen til evangeliet. Han klager fordi salget av hedenske offer har avtatt sterkt. I det han gir sin hyllest til de kristnes dyderbeskriver han hvordan de møtes regelmessig en gang i uken på ”en bestemt dag” for å tilbe, som utvilsomt var den syvende dags sabbat. 

Mens Peter levde, sprang kirker opp i Kaldea, Assyria, Syria og Lille Asia. Som de neste to kapitlervil vise, vokste det fram i dette området edle, heltemessige, oppofrende ledere av kristendommen som i mange århundrer utgjorde den mest utdannede og stabiliserende kraft i verden for å styrke og hjelpe den sanne kirke i det fjerne Østen og i Vest. 

I følge skriftene til Origen (185-254 e.Kr.), ble apostelen Andreas gitt Skytia som hans arbeissted, mens Thomas ble bestemt for Persia.  [35] I følge bevis som diskuteres fullstendig i et senere kapittel, dro Thomas lenger enn til Persia. Pålitelig Syrisk historie indikerer at evangeliet ble plantet i Mosul, i Mesopotamia, i år 170.  [36] Omkring år 150, eller femti år etter apostelen Johannes sin død, hadde evangeliet blitt forkynt og kirker oppreist i Persia, Media, Partia og Bactria. [37] Rawlinson omtaler kristendommens spredning i keiserriket Parthia innen år 150. [38] Åpenbart hadde apostelen Thomas før han ble drept i India i år 72, stiftet mange kirker. [39]

Evangeliet til India

Pantaenus, en av grunnleggerne av den teologiske skolen i Alexandria, dro sytti år etter apostelen Johannes sin død til en land han kalte India, fortelles det, og rapporterte bevis på at apostelen Bartolomeus hadde arbeidet der. [40] Evangeliet må ha gjort stor framgang blant de syrisk og latinsk snakkende folkeslag innen et halvt århundre etter apostelen Johannes sin død, da innen den tid hadde det berømte syriske nytestamentet, Peshita, dukket opp. [41] Det indikeres at kristendommen er spredes i alle samfunnsklasser i Persia, Parthia, Media, og Bactria under keiser Marcus Aurelius sin regjeringstid (161-180 e.Kr.) [42]

Hvilken makt fikk disse tidlige troende til å gå inn i den intelektuelle høyborgen til europeisk hedenskap, til å våge seg inn blant fanatiske pantheister i Lille Asia, til å mestre den brennende heten i Arabia, til å tilbringe deres liv vandrende i Tartary, og, som fremmede, å kjempe under den brennende solen i India? Denne kraften var Guds Ord, som brant som en ild i deres hjerter. De ropte ut med apostelen Paulus, ”Ve meg, om jeg ikke forkynner evangeliet!” 

Disse tidlige misjonærer holdt seg til Bibelen som deres guidebok, som ville holde dem fra å bli forført av frafall, falske etterligninger og ulver i fåreklær. Lydigheten til denne Boken gjorde dem til mål for hedenske keiseres vrede. De forsvarte sannheten mot lureriet fra Vestens falske kristuser og de falske doktrinene til Østens religioner. Likevel, som Paulus skrev, ”For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd,” [43] og ved det ord seiret de. 

Dette kapittelet har oppsporet starten til kristendommen i dens ulike grener (Syrisk, Keltisk, Gresk, Latinsk) og har avslørt hvordan apostlene og deres umiddelbare etterfølgere overleverte disse sannhetene til disse forskjellige folkene. De etterfølgende kapitlene vil følge den videre historien av disse begynnelsene i ulike lande, og vise hvor og hvordan den primitive nytestamentlige troen med sin apostoliske begynnelse overlevde. Da vil leseren være bedre i stand til å se hvordan dagens kristendom står i forhold til den primitive kristendom.


xxTilbake til hovedsiden

[1] Burgon and Miller, The traditional Text of the Holy Gospel, p. 123
[2] Apg. 8:5
[3] Edersheim, The Life and Times of Jesus the Messiah, vol. 1. s. 396
[4] Forfatteren, som undersøkte disse Samaritanske manuskriptene når han besøkte Samaria, var overrasket over å finne de i en så god stand,med tanke på deres høye alder.
[5] Geddes, The Church History of Ethiopia, s. 9
[6] O’Leary, The Syriac Church and Fathers, s.21.
[7] Edersheim,The Life and Times of Jesus the Messiah, vol. 1, s. 74.OgsåSchurer, A History of the Jewish People in the Time of Christ, 2. div., vol. 2, s. 271
[8] Se forfatterens diskusjon i kapittel IV, kalt ”Syrias stille byer”
[9] Gordon, ”World Healers,” s 450, fotnote 2
[10] Tertullian, An Answer to the Jews, kap.7,funnet i Ante-Nicene Fathers, vol.3, s.157-158
[11] Newman, A Manual of Church History, vol. 1, s 297
[12] Bigg, The Origins of Christianity, s143,144.
[13] Burgon, The Revision Revised, s.9; Burkitt, Early Eastern Christianity, s. 41
[14] Menzies, Saint Columba of Iona, pp xi-xiii, se kapittel 11,fotnote 5; Fitzpatrick, Ireland and the Making of Britain, s. 160
[15] Ridgeway, The Early Age of Greece, vol. 1,s.356 
[16] Galaterne 1:2.
[17] Fitzpatrick, Irland and theMaking of Britain, s.30
[18] Gordon, ”World Healers” , s. 78
[19] O’Leary,The Syriac Church and Fathers, s. 32
[20] Stokes, Ireland and the Celtic Church, s. 3. 
[21] Warner,The Albigensian Heresy, vol. 1, s 19.
[22] Hyde,A Literary History of Ireland, ss. 6,7.
[23] Stokes,Ireland and the Celtic Church, s. 27, 28.; Gilly,Vigilantius and His Times, s. 116; Smith & Wace, A dictionary of Christian Biography, art. Patricus; Nolan, The Integrity of the Greek Vulgate, s. xvii; Warner, The Albigensian Heresy, vol. 1, s 12; Betham,Irish Antiquarian Researches.
[24] Milman,History of Latin Christianity, vol. 1, s. 1, introduksjon. 
[25] Wescott and Hort,The New Testament in the Original Greek, vol. 2, s. 142
[26] Cubberly, The History og Education, s. 138.
[27] Jones. The history of the Christian Church, vol. 2, s. 294.
[28] Westcott and Hort, The New Testament in the Original Greek, vol.2, s. 142
[29] Burgon and Miller,The Traditional Text of the Holy Gospelse, s.145
[30] Dette omtales i det siste kapittelet av Apostlenes gjerninger og i andre brev til Timoteus
[31] Michael the Syrian, Chronique de Michael le Syrien, vol.1 s 247 - 253
[32] [32] For å oppsumere, sier Dr Adam Clarke: ” Etter å ha studert alt som har blitt sagt av lærde menn og kritikere om dette, er jeg helt av den mening at apostelen hverken mener Babylon i Egypt, eller Jerusalem, eller Roma som Babylon i overført betydning, men mener det eldgamle anerkjente Babylon i Assyria, som var, som Dr. Benson observerer, hovedstaden for jødene i øst. Men da jeg har sagt så mye om dette emnet i forordet vil jeg referere leseren til det stedet” – Commentary, om 1 Peter 5:13
[33] Abul Faraj, Chronography, vol.1, s 50
[34] 1. Peter 1:1; Gataerne 1:2, 21
[35] Eusebius, Ecclesiastical History, b. 3. kap. 1. funnet i Nicene and Post-Nicene Fathers.
[36] Adeney,The Greek and Eastern Churches,s 297,298
[37] Fisher, History of the Christian Church, s. 45; Gordon, “World Healers,” s. 243
[38] Rawlinson, The Seven Great Monarchies of the Ancient Eastern World (Sixth Mornarchy), vol. 3, p 225
[39] Denne konklusjonen har sine opponenter, men mange skolerte og troverdige skribenter har sluttet å være i tvil om dette og har kommet fram til, til deres egen glede, at apostelen Thomas la grunnlaget for kristendommen i India. Se forfatterens diskusjon i kapittel XIX, ”De St. Thomas kristne i India”
[40] Adeney, The Greek and Eastern Churches, s. 296
[41] Burgon, The Revision Revised,, s. 27
[42] Yohannan, The Death of a Nation, s.39.
[43] Hebreerne 4:12

 

 

 

 



Sort statue av Jupiteromdøpt til St Peter  - fra St. Peters basilica, Roma. 


St. Petersplassen - utformet som et hedensk solhjul. Obelisken er et gammelt fallossymbol og symbol for Orisis, den egyptiske solguden. 


Tiaraen - symbol på pavelig rikdom og religiøs makt. 

Det første korstog begynte i Clermont, Frankrike 27.nov 1095 etter oppfordring fra pave Urban II


Inkvisisjonen - geistlige dømte ufattelig mange til døden fordi de ikke ville underkaste seg den katolske kirke.


Tortur ble flittig brukt under  inkvisisjonen.
 


  Den Romerske biskop, paven, har  i Kirken, i kraft av sitt embede som Kristi stedfortreder og hele Kirkens hyrde, den fulle, øverste og universelle myndighet som han alltid har anledning til fritt å utøve. 

Kirken er apostolisk: den er bygget på varig grunn: "Lammets tolv apostler"(Åp 21,14); den kan ikke ødelegges; den  bevares ufeilbarlig i sannheten: Kristus styrer den gjennom Peter og de andre apostlene som er tilstede i sine etterfølgere,
     paven og bispekollegiet. 

Bilder frawww.tagnet.org/llt etter avtale
Redaktør for Kirkehistorie.no er A.O. Bjørkavåg    redaksjon(a)kirkehistorie.no