Kapittel 7 fra boken Truth Triumphant

PATRICK; GRUNNLEGGER AV KIRKEN I ØDEMARKEN I IRLAND

Ut fra alt som kan læres om han (Patrick), fantes det aldre en edlere kristen misjonær…. Han dro til Irland ut fra kjærlighet til Kristus, og kjærlighet til menneskenes sjeler…. Hvor rart er det ikke at et folk som skyldte Roma ingenting i forbindelse med deres omvendelse til Kristus, og som lenge kjempet mot hennes krav, nå blir ansett som hennes mest overgitte tilhengere.[1]

Heltefiguren Patrick som i sine guttedager ble fanget til slaveri, utmerker seg som en skaper av sivilisasjon.  Han var ikke bare en arkitekt bak det europeiske samfunnet og en far for irsk kristendom, han dannet et forbilde i kampen mot åndelige ulver på vei inn i flokken i fåreklær. Så mange legender og fiksjoner er skrevet om han at en nesten er ledet til å tro at det var to forskjellige personer,  - den virkelige Patrick, og den konstruerte Patrick. Dette utsagnet vil overraske mange, likevel er det et faktum at den virkelige Patrick tilhørte kirken  i ødemarken. Han burde ikke bli plassert der visse historikere virker bestemte på å anvise ham. De klare fakta som presenteres på de følgende sider vil uten tvil utgjøre en åpenbaring for mange som villedet av uriktige fremstillinger ikke har innsett av hvilken kirke Patrick var barn av og en apostel. Som det vil bli vist senere, han var en del av kirken som var brakt til Irland fra Syria.[2] Han var på ingen måte knyttet til den type kristendom som utviklet seg i Italia og som var i stadig krig med kirken som Patrick organiserte.

Patrick tilhører den keltiske rase som britene i England så vell som skottene og irene er en del av.  Livligheten som det keltiske temperament er kjent for følges av edelt mot ved farer og ved dyp kjærlighet til kunnskap. Kelterne, slik som germanerne, har en dyp religiøs lengsel [fervor] som gjør dem hengivne til den troen de har valgt. Denne rasen var en gang utbredt hele veien fra Scythia til Irland.[3]  Kelterne er etterkommere av Gomer, barnebarnet til Noa, fra hvem de gjennom århundrene ble gitt navnet Cimmerians.  Faktisk kaller walisierne (Welsh) seg selv for Cymry.

Tre land, Britannia, Irland, og Frankrike, hevdes av ulike skribenter å være faderlandet til Patrick. Hovedvekten av indisier gjør det klart at hans fødested var kongeriket Strathclyde, som var befolket og kontrollert av de gamle britene og lå rett nordvest for England.[4] Roma hadde delt øya i fem provinser, og anerkjente i tillegg kongeriket Strathclyde. Det ble så vanlig å snakke om disse provinsene som ”Britannia.”  Det romerske senatet utvidet den romerske borgerretten til å gjelde i ti av de største byene i Britannia. [5]  Da hans foreldre bodde i en av disse ti byene var Patrick etter all sannsynlighet og på samme måte som Paulus født som en Romersk borger. Han ble født omkring år 360 e.Kr. [6]

Heldigvis har to av Patricks skrifter, hans Bekjennelse og Brevet mot Coroticus en britisk konge i nærheten, overlevd og er lett tilgjengelig. I Brevet forteller Patrick hvordan han oppgav sine privilegier for å bli en slave for Kristus. Om hans tro og hengivenhet til Gud sier han:

”Jeg var et fritt menneske etter kjødet. Jeg var sønn av en far som var menighetstjener. For jeg solgte min adelighet til beste for andre, og jeg verken rødmer eller sørger over det. Til slutt, jeg er en Kristi tjener utlevert til en fremmed nasjon på vegne av den usigelige herlighet i et evig liv som er i Jesus Kristus vår Herre.”

Om de to skriftene, Bekjennelsen og Brevet, skriver Sir William Betham:

I dem vil det ikke bli funnet noen arrogante antagelser, ingen åndelig stolthet, ingen hentydning til overlegen hellighet, ingen forbannelser fra vismenn eller elver,  fordi hans tilhengere ble druknet i dem, ingen ærefrykt eller tilbedelse av relikvier, ingen vigsling av personale eller donasjon av tennene hans til relikvier, som skjer så ofte i livene og også i samlingene til Tirechan, som refererer til Palladius, ikke til Patrick.”[7]

I en alder av seksten år ble Patrick bortført som fange til Irland av sjørøvere som tydeligvis hadde seilet opp Clyde-River eller gikk i land ved kysten i nærheten. Om dette skriver han i sin Bekjennelse:

”Jeg Patrick, en synder, den mest primitive og minste av de trofaste og mest ynkelige blant mangfoldige, min far Calpurnius var  [deacon] og sønn av den avdøde Potitus, menighetsforstanderen, som bodde i landsbyen Bavavan, Tiberniae, for han hadde en liten gård i nærheten av der jeg ble tatt til fange. Jeg var nesten seksten år gammel. Jeg kjente ikke den sanne Gud; og ble tatt til Irland i fangenskap sammen med mange tusen menn slik vi fortjente fordi vi vandret i avstand fra Gud og holdt ikke hans bud.”

Det er verd å merke seg i denne meddelelsen at Patricks bestefar var en menighetstjener (presbyter), noe som indikerte at han hadde en stilling i kirken lik en biskop i den pavelige betydningen av betegnelsen. Dette er ett av mange bevis på at sølibat ikke var en forpliktelse blant tidlig britisk presteskap. Patricks far var diakon i kirken, en av byens rådgivere, bonde og ektemann. Til Guds ære skjedde det under de syv årene i slaveri i Irland at Patrick lærte seg den Irske formen av det keltiske språket. Dette var av stor verdi fordi den heftige stridstendensen til de hedenske irer til tider var et hinder mot romernes og britenes forsøk på storstilt misjonsarbeide på tvers av kanalen. Imidlertid, mange av de som tidligere ble bortført til fangenskap må ha vært kristne som engasjerte seg helhjertet i å omvende de som holdt dem fanget slik at det må ha vært et betydelig antall kristne i Irland når Patrick etter hans flukt våget å returnere for å evangelisere denne øya.

Det er videre verd å legge merke til i sitatet over at han ble ”tatt i fangenskap med mange tusen menn.” Det sjøgående fartøyet som ble brukt i de dager langs irskekysten kaltes ”Coracle” og var små båter lagd ved å kle en kurv-ramme med skinnfeller eller lær. Problemene med det å transportere mange tusen fanger ved hjelp av slike små båter indikerer at raidet må ha blitt utført på en nærliggende kyst, noe som videre vitner om at hans farsland var ”Britannia.”

Patrik måtte på samme måte som hans Mester fra Gallilea lære lydighet gjennom lidelse. En stor oppgave ventet ham. Apostelkirken hadde vunnet en relativt lett seier i kampen mot den hedensek verden i tre århundrer. Men en omtrent umulig oppgave ventet henne da en kompromissvillig kristenhet som påtvang sin lære ved sverdets makt, hadde blitt statsreligion i Romerriket. Det var en tid da det var behov for en ny type ledere. I det kampen begynte for at de frie kirkene skulle ha selvstendige liv uten et herskende statlig presteskap over seg, trente Gud opp Patrick.

Når en betrakter den første delen av livet til denne kristne lederen, er det svært interessant å merke seg hva som skjedde i den samtidige historien. Vigilantius [8] gjorde sitt arbeide i Syd-Frankrike og i Nord-Italia blant de latinske folkeslag. Like før Patricks epoke begynte hadde keiserriket i Konstantinopel blitt styrt av Konstantin II som ikke aksepterte de ekstreme syn på Guddommen som hadde vunnet frem under hans far, Konstantin den Store, ved det første konsilet i Nicaea. Som det vil gjøres rede for senere vant lignende motstand mot disse ekstreme synspunktene fram over hele Europa. Patricks tro var den som opposisjonen hadde. Dr Stokes skriver: ”De Britiske kirkene i det fjerde århundre tok intens interesse i kirkelige uenigheter. De motsatte seg arianisme, men var betenkelige slik som mange andre med bruken av ordet ”homoousion.”[9](Dette ordet betyr ”identisk i substans”)  Således nektet keltisk krisendom i Patricks tid å akseptere dette som et testkriterie og de konklusjonene som de radikale spekulasjonene ledet mot.

Det er bemerkelsesverdig at på Patricks tid, slik et senere vitnesbyrd fra Alphonse Mingana vil vise, var det store grupper av kristne utstrakt hele veien fra Eufrat til nordvestlige deler av India. Videre i år 411 e.Kr, da Patrick var på høyden av sitt arbeide, vigslet den anerkjente lederen for Kirken i Øst i Seleucia i Persia en erkebiskop og administrator for Kina som også måtte ha distriktsledere under seg. Dette indikerer at det var mange kristne kirke i Kina på denne tiden. Ambrose skriver i 396 at Musaeus, en abyssinsk kirke leder, hadde ”reist omtrent overalt i landet til Seres-folket.” Seres var navnet på kineserne. [10]  Unektelig utspilte det seg fengende handlinger rundt omkring i verden på den tiden Patrick arbeidet.

Både Isaac, den øverste leder og Theodore fra Mopsuestia, forfatter og teolog, var kraftfulle ledere av den store Kirken i Øst gjennom perioden av Patricks tjeneste. Innflytelsen fra skriftene til Theodore formet orientalsk kristendom i århundrer og hans bemerkelsesverdige arbeide i å motdrive læren til mithraistene i Øst, mens Patrick vant hans seire i Vest, er av stor betydning. [11]

 

KRISTENDOMMEN PÅ IRLAND FØR PATRICK

 

Den keltiske kristenhet omfattet mer en irsk og britisk kristenhet. Det var en gallisk (fransk) keltisk kristendom og en galatisk keltisk kristendom, like som det var en britisk keltisk kristendom. Så stor var folkevandringene i gamle dager at ikke bare grekerne, men også assyrere slo seg ned i store mengder i landet som nå kalles Frankrike.  Dermed eksisterte det i nesten tusen år etter Kristus en sterk gresk og orientalsk befolkning i sørlige deler av Frankrike. Så sent som i år 600 e.Kr. var det folk i Frankrike som snakket assyrisk språk. [12]

Ingen kan på noen måte hevde at grenen av keltisk kristenhet i Lilleasia, hvis kirker ble til som resultat av arbeidet til apostelen Paulus, skulle ha mottatt deres evangelium fra biskopen i Roma. På den annen side er det innlysende at Gaul mottok kjennskapen til evangeliet fra misjonærer som reiste fra Lilleasia. Det var den keltiske, eller gallatiske type av nytestamentlige kirke som evangeliserte Storbritannia. [13]

Et stort antall av denne keltiske folkegruppen (Lyons, 177 e.Kr) – kolonister fra Lilleasia – som rømte, flyttet til Irland (Erin) og la grunnlaget for den pre-Patriske kirken.”[14]

Den romersk katolske kirken klarte gjennom århundrene å sikre seg en stor tilhengerskare i Frankrike; men inntil etter den franske revolusjonen klarte den aldri å eliminere selvstendighetsånden i det franske hierarkiet. Dette skyldes i stor grad deres bakgrunnen innenfor den kelitske rase. Som H. J. Warner skriver:

En slik selvstendighet som Frankrike konstant viste kan relateres ikke bare til rasemessige motvilje mellom Gaul og Palagian, men også til det faktum at vestlige Gaul aldri hadde tapt kontakten med sin østlige motpart.”[15]

 

PATRICKS ARBEIDE I IRLAND

 

To århundrer gikk etter Patricks død før noen skribent forsøkte seg på å knytte Patricks arbeide til et pavelig oppdrag. Ingen pave nevnte han noen gang, heller ikke finnes det noe i de geistlige fortegnelser i Roma angående ham. Ikke desto mindre er det mulig, ved å studere de to skriftene han etterlot seg, å finne historiske utsagn som ganske presist lokaliserer den tidsperioden han virket.  

Når Patrick snakker om øya som han ble bortført fra kaller han ”Britannia.” (eng: ”the Britains”  Dette var tittelen som ble gitt øya av romerne mange år før de forlot den. Etter at goterne plyndret byen Roma i år 410 e.Kr, ble de keiserlige legioner tilbakekalt fra England for å beskytte territorier nærmere hovedstaden. Da de reiste sveipet  barbariske innflyttere fra nord og fra kontinentet over øyene og plyndret det og utslettet dets forskjellige kjennetegn slik at det ikke lenger kunne kalles ”Britannia.”  Etter tilbaketrekkningen av de romerske legioner i år 410 ble det slutt på bruken av tittelen ”Britannia.”  Derfor er det ut fra disse forhold logisk å nå den konklusjon at Patrick skrev hans brev og dokumenter før den dato. 

Dette tidspunktet stemmer over ens med tiden da Columba, den velkjente akademikeren fra Patricks skole som brakte kristendommen til Skottland, begynte sin tjeneste.  Columba ble uteksaminert da skolene som Patrick hadde grunnlagt hadde vokst til en betraktelig størrelse. Tiden som gikk mellom grunnleggelsen av Patricks skoler og deres vekst i  Columbas dager, vil indikere at Patrick begynte sin tjeneste på Irland omkring år 390.

Hva Patrick gjorde i tiden mellom hans rømning fra slaveriet i Irland og hans retur som misjonær til det landet er ikke kjent. Alle mulige anstrengelser har blitt gjort av skribenter som er tilhengere av pavedømmet for i denne perioden å plassere han i Roma. Ved et slik fingert besøk er det sagt at Patrik ved hjelp av en engel utførte det diskutable kunststykke å stjele mange relikvier fra paven deriblant skulle det være en blodstenket håndduk fra vår Frelser og noen hår fra jomfru Maria. En skribent utbryter:” O’ vidunderlige stordåd!. O’ skjeldne tyveri av en stor skatt av hellige ting, begått uten vanhelligelse, plyndringen av det mest hellige stedet i verden!”[16]

Patriks ord avslører hans urolighet i sjelen etter hans flukt fra slaveriet inntil han gav etter for Guds kall om å forkynne nyhetene om frelsen til irene. Han hadde stadig hørt stemmer fra skogene i Hibernia som ba ham slik som mannen i den nattlige visjonen til Paulus, ”Kom over… og hjelp oss.”  Verken tårene til hans foreldre eller argumentene til hans venner kunne stoppe ham. Han bestemte seg for uansett kostnad å snu ryggen til tiltrekningen fra hjemmet og venner og gi sitt liv for Emerald øya.

 

HANS AUTORITET – BIBELEN

 

Patrick forkynte bibelen. Han appelerte til den som hans eneste autoritet for grunnleggelsen av den Irske kirken. Han gav ikke  sin anerkjennelse til noen verdslig autoritet; han siterte ingen trosbekjennelse. Mange offisielle trosbekjennelser fra romerkirken hadde på den tid blitt ratifisert og påbudt, men Patrick nevner ingen. I hans Bekjennelse gjør han kort rede for det han tror på, men han henviser ikke til noe kirkemøte eller trosbekjennelse som autoritet. Treningssentrene han grunnla, som senere vokste til skoler og store universiteter, var alle bibelskoler. Berømte studenter ved disse skolene, - Columba som brakte Skottland til Kristus, Aidan, som vant hedenske England for evangeliet,  og Columbanus med hans etterfølgere, som brakte kristendommen til Tyskland, Frankrike, Sveits og Italia – alle hadde de Bibelen som deres eneste autoritet, og etablerte ansette bibel-treningssentra for kristne troende. En autoritet sier følgende i det han beskriver de håndskrevne biblene som ble produsert ved disse skolene: ” I varhet i håndtering og utførlig men feilfri utførelse tilbyr hele rekken av paleografi ingenting i forhold til disse tidlige irske manuskriptene.”[17]

I avslutningsordene i hans Brevet, skriver Patrick: ”Jeg gir vitnemål framfor Gud og hans engler at det skal bli slik som han har tilkjennegitt til min uvitenhet. Dette er ikke mine ord, men(ordene) fra Gud, og apostlene og profetene, som jeg har skrevet i Latin, som aldri har talt løgn.”

Patrick satte på samme måte som hans forbilde, Jesus, skriftens ord over menneskelig lære. Han var forskjellig fra pavedømmet som setter kirkelig tradisjon over bibelen. I hans skrifter forekommer det ikke at han appellerer til kirken i Roma å autorisere hans oppdrag. Hver gang han skriver for å forsvare sitt misjonsoppdrag refererer han til Gud alene, og erklærer at han mottok kallet direkte fra himmelen. Sir Willliam Betham uttaler at den nyere latinske bibelversjonen Jerome hadde lagd ikke ble ikke brukt offentlig på Patricks tid. Tydeligvis var det en tidligere latinsk versjon av bibelen, kjent under navnet  Itala, som ble brukt av allmennheten. Det er interessant å merke seg at det tok omkring ni hundre år før Jeromes Vulgata gjorde fremskritt i Vesten mot Itala. [18]

Hvor hen denne kristne lederen sådde, høstet han også. Patricks flittige misjonærinnstilling satte Irland  i brann for Gud. I følge skildringen i Book of Armagh  forlot han England igjen sammen med noen få følgesvenner og gikk i land ved Wicklow Head på sørøstkysten av Irland. Boken “The Tripartite Life of Patrick” er preget av myter og legender. Den kan en ikke ha tiltro til, men uten tvil er den bygd rundt visse virkelige hendelser i hans liv. Ut fra disse nedtegnelsene kan man spore Patricks reise over øya gjennom et kvart århundre.

Patrick mente at kristendommen skulle bli grunnlagt med hjemmet og familien som sin styrke. For ofte var kristne organisasjoner på den tiden fokusert på sølibat. Det er ikke slik når det gjelder den Irske kirke og dens keltiske datterkirker i Storbritannia, Skottland og på kontinentet. Den keltiske kirke slik den ble organisert og utviklet av Patrick tillot sitt presteskap å gifte seg. [19]

Fraværet av sølibat i den keltiske kirke gir økt bevistyngde til det faktum at disse troende ikke hadde noen forbindelse til kirken i Roma. Følgelig skriver Dr J.H. Todd: ”Han [Patrick] sier intet om Roma, eller om å ha blitt utsendt av pave Celestine. Han begrunnet hans irske apostelgjerning fullt og helt til et indre kall som han regnet som en guddommelig befaling.”[20]

Et av de sterkeste bevis på at Patrick ikke tilhørte pavelig kristendom finnes i det historiske faktum at i mange århundrer gjorde Roma seg alle mulige anstrengelser for å ødelegge den kirken som Patrick grunnla. Jules Michelet skriver om Boniface, som var pavens apostel til Tyskerne omkring to hundre år etter Patrick: ”Hans hovedhat er rettet mot Skottene [navnet som ble likeverdig brukt om Skotter og Irer], og han fordømmer spesielt at de tillater prester å gifte seg.”[21]

Patrisk søkte to mål i hans steben etter sannhetens seier. Først søkte han omvendelse for de han hadde vært slave blant, og dernest lengtet han etter å erobre Tara, den sentrale hovedstaden i Irland, for Kristus.  Derfor fortsatte han straks til landsdelen Antrim i nordvest hvor han hadde lidd som slave. Til tross for at han mislyktes i å vinne sin tidligere slavemester, hadde han suksess med å omvende slavemesterens husholdning.  Dette åpnet en dør for videre misjonsarbeid ikke bare i denne regionen men også tvers over det nærliggende havet og inn i nabolandet Skottland.

Historien elsker å dvele ved legenden om Patricks angrep på Tara, hovedstaden. Irene hadde på samme måte som andre grener av den keltiske rase lokale overhoder som praktisk talt var uavhengige. De hadde også etter deres eget valg en overherre, som gjerne kan kalles en konge og som kunne samle alle folkene når det trengtes til forsvar for nasjonen. I mange år hadde Tara vært ansett som hovedstad i Irland og dit ble de irske landshøvdingene innkalt for å forvalte de generelle anliggende i kongerikene. Disse stevnene ble ikke bare preget av foretninger men også til festivaler utsmykket med strålende opptrinn og fengslende begivenheter. Slik skrev Thomas Moore:

 

The harp that once through Tara’s halls - (Harpen som en gang gjennom Taras haller)

The soul of music shed, - (Musikkens sjel ble utdelt)

Now hangs as mute on Tara’s walls, - (Henger nå stille på Taras  vegger)

As if that soul were fled. — (Som om sjelen var flyktet.-)

So sleeps the pride of former days, - (Slik sover stoltheten over tidligere dager,)

So glory’s thrill is o’er; - (Så hederets ilning er over)

And hearts, that once beat high for praise, - (Og hjerter, som eng gang slo høyt for lovsang)

Now feel that pulse no more. [22] - (Føler ikke lenger pulsen lenger.)

 

Det var ved en slik samling at historien sier at Patrick selv møtte opp og forkynte budskapet om Kristus. Hendelsen er omspunnet av legender, mange av dem er for eventyrlige til å bli tatt alvorlig slik at mange detaljer kan ikke bli presentert som fakta. Graden av suksess svarte ikke til hans forventinger, likevel, ved trofast streben plasserte han kristenhetens banner i det politiske sentret i nasjonen.

Han gikk ikke inn i hovedstaden fordi han følte at Guds arbeide trengte hjelp fra staten. Patrick forkastet forening av kirke og stat. Mer enn hundre år hadde passert siden det første kirkemøtet i Nikea forente kirken med keiserriket. Patrick avviste en slik modell. Han fulgte lærdomen som forkynnes i Johannes evangelium når Kristus nektet å bli gjort til konge. Jesus sa, ”Mitt rike er ikke av denne verden. ” (Joh 18:36) Ikke bare denne irske apostelen men også hans berømte etterfølgere, Columba i Skottland og Columbanus på kontinentet ignorerte overhøyheten til pavemaktens pave. De ville aldri vært enige i å gjøre paven til konge. Selv om det Romerske Riket etter det fjerde århundre hadde understøttet denne overhøyheten, var det fortsatt stor misnøye ut gjennom Europa mot dette overgrepet mot kirken av verdslige makter.

Mens Patrick arbeidet i Irland, bannlyste en biskop i Nord Afrika i år 418 Apiarius, en geistelig, for grove lovovertredelser. Denne lovovertrederen appellerte til paven, som frikjente ham over hodene på hans overordnede. Biskopene svarte med å samle et kirkemøte og stedte ut en protest og forbød  laverestilte geistlige å protestere mot deres biskoper til autoriteter på den andre siden av havet. Paven svarte med resolusjoner som han hevdet hadde blitt utstedt ved kirkemøtet i Nicea.  Deres ugyldighet ble avslørt av de afrikanske kirkelige. [23]

Men likevel må man ikke tenke, slik som noen skribenter kritiske til den keltiske kirken hevder, at Patrick og hans etterfølgere ikke hadde en organisert kirkestruktur. Dr. Benedict Fitzpatrick, en katolsk lærd, blir støtt av et slikt synspunkt. Han anfører tilstreklige bevis til å vise at de irske grunnleggerne av keltisk kristendom skapte en glimrende organisasjon.[24]

 

DEN OPPDIKTEDE PATRICK

 

I de tradisjonelle historiene som vokste fram  blir mange mirakler tilskrevet Patrick. Å se på to eller tre av disse vil være tilstrekkelig til å vise forskjellen mellom den mirakuløse helten i de fanatiske fantasiene, og den virkelige Patrick.  Den keltiske Patrick reiste til Irland på normalt vis. Den oppdiktede Patrick kastet sitt portable stein alter på sjøen for å skaffe rom til en spedalsk i den oppfylte båten. Steinen sank ikke til bunns, heller ikke seilte båten i fra den, men den fløt rundt båten med den spedalske på til båten nådde Irland. [25]

For å knytte denne store mannen til pavestolen makten ble det fortalt: ”Søvn kom over innbyggerne i Roma, slik at Patrick tok med seg så mye han ønsket av relikviene. Etter dette ble disse relikviene brakt til Armagh etter Guds rådslagning og etter rådslagning blant Irlands mennesker. Det som ble fraktet inn var tre hundre og sekstifem relikvier sammen med etterlevningene av Paulus og Peter og Lawrence og Stephen, samt mange andre. Et tøystykke var medbrakt med Kristi blod [thereon] og med Jomfru Marias hår. [26]  Men Dr. Killen imøtegår denne historien ved å erklære:

Han (Patrick) nevner aldri verken Roma eller paven eller hinter om at han på noen måte var forbundet med den geistelige hovedstad i Italia. Han anerkjenner ingen annen autoritet uten om Guds ord. .. Når Palladius ankom landet, var det ikke ventelig at han skulle få en hjertelig velkomst av den Irske apostelen. Hvis han var sendt ut av [pave] Celestine til de innfødte kristne for å bli deres primas eller erkebiskop, er det ikke rart at den djerve Patrick nektet å bøye nakken for et slikt åk av slaveri.”[27]

Omtrent to hundre år etter Patrick begynte pavelige forfattere å fortelle om en viss Palladius som ble sendt i år 430 av denne samme pave Celestine som biskop for irene. De innrømmer likevel alle at han kun oppholdt seg en kort tid i Irland og ble tvunget til å trekke seg tilbake på grunn av den mangel på respekt som ble vist ham.

En annen av de mange mirakel-legender som utsprang fra Romas lettlurthet og tradisjon gjentas her. ”Han reiste til Roma for å motta [geistlige] befalinger, og Caelestinus, abbot i Roma, han var det som leste befalingene til ham, Gemanus og Amatho, konge over romerne var med dem.  .. Og da befalingen ble lest opp, svarte tre kor samstemt opp, nemlig himmelkoret, koret i Roma og koret av barn fra Fochlad-skogen. Dette er hva de sang: ” Alle vi irer bønnfaler deg, du hellige Patrick, kom og gå blant oss og sett oss fri.””[28] Det er tvilsomt om korene i himmelen ville akseptere denne framstillingen av at de var irske.

 

 

KRIG MOT DEN KELTISKE KIRKEN

 

Den økende kulde mellom den keltiske og romerske kirken slik beskrevet i de foregående avsnitt hadde ikke sitt opphav i en fiendtlig holdning i de keltiske presteskaps sinn. Det vokste opp fordi de tok i betraktning at Pavemakten bevegde seg lengre og lengre vekk fra det apostoliske system i det nye testamentet. Ingen pave brakte videre til de ledende biskoper i kirken nyheten om den store forvandlingen fra hedenskap til kristendommen som Patrick frambrakte. Dette ville de helt sikkert ha gjort, og det ble gjort i andre tilfeller, hvis han hadde vært utsendt av den romerske paven.

Man blir slått av fraværet av noen henvisning til Patrick i bokverket Ecclesiastical History of England (Kirkelig Historie i England) som ble skrevet av den glødende tilhengeren av Vatikanet, engelskmannen Bede, som levde omkring to hundre år etter at Irlands apostel døde. Det historieske verket er fortsatt i dag en hovedkilde mange belager seg på når de skriver om  Angel-Saksiske England.  Bede hadde tilgang til arkivene i Roma. Han var godt kjent med de anerkjente keltiske misjonærene som var utsendt fra skolene Patrick hadde grunnlagt. Han legger også vekt på de store forskjellene mellom de keltiske og de romerske kirkene, som medførte bitter strid mellom konger og biskoper. Enda han er en storsamler av fakta nevner han ikke Patrick. Årsaken til dette synes å være at da denne historikeren skrev hadde enda ikke pavemakten bestemt seg for å gjøre krav på Patrick.

Da paven hadde sendt Augustine med hans førti munker for å omvende de hedenske Angel-Sakserne, begynte umiddelbart Augustine med hjelp fra Bertha, den katolske konen til kong Ethelbert av Kent, krig mot den keltiske kirken i Wales. Han forlangte underkastelse av et kristent samfunn med nær tre tusen medlemmer ved Bangor i Nord-Wales.[29]  Augustine henvendte seg til lederen for dette samfunnet med disse ord: ”Anerkjenn autoriteten i Roma.” Han fikk straks svaret at paven ikke hadde rett til å bli kalt ”Fedrenes far” og at den eneste underkastelse de ville gi ham var den de skylte alle kristne. Augustine truet dem med sverdet, og, slik det vil bli skildret senere, tolv hundre av disse britiske kristne ble massakrert av en hedensk hær.[30]

Som et videre bevis på det store skille mellom den romerske og den keltiske kirken skjedde det en episode i England i 664 da pavemakten ved hjelp av statlig makt påførte kirkemøtet i Whitby i Nord-England en alvorlig skade. Kongen i den regionen hadde giftet seg med en romersk katolsk prinsesse  som ved hjelp av sin geistlige skriftefar lagde fellen for pastorene som var utdannet ved Patricks skoler. Kongen, som var trøtt av striden mellom de to fellesskapene, ble et verktøy i denne planen. Denne sammenslutningen drev, med sin urettferdige beslutning, lederne av den keltiske kirken ut av Nord-England. [31] Omtrent femti år etter dette, i år 715, medførte økende innflytelse fra den romersk katolske kirke og de pavelige kongedømmene i Europa at Skotlands senter for keltiske kristendom, Iona, ble angrepet. Dette stedet som Columba hadde grunnlagt og som har blitt lovprist i sanger og historier ble angrepet, og den irske kirkens presteskap ble fordrevet fra stedet.

 

PATRICKS PERSONLIGE EGENSKAPER

 

Patrick, som viste seg å ha alle slags elskverdige egenskaper lik en apostel, hadde også strengere sider. På linje med Moses var han en svært ydmyk mann. Han hadde en nødvendig egenskap av å være stødig og målbevist slik at store mål kunne nås. Hans utmerkede evne til å organisere og utføre hans kristne foretak avslørte hans suksessfulle lederevner. Han var oppriktig og ærlig. Han dro folk til seg, og var stadig omgitt av en gjeng mennesker som Gud hadde berørt i hjertene. En slik leder trengtes for å opplive en flammende ny-testamentlig tro i Vesten, å gjenreise gamle grunnvoller og legge grunn for en mektig kristen fremtid.

Til å veilede nyomvendte ordinerte Patrick oppsynsmenn, eller biskoper, til å ha ansvaret for lokale kirker. Hvor hen han dro vokste nye menigheter frem, og for å styrke de, grunnla han også skoler. Disse to organisasjonene var så tett knyttet at mange skribenter feilaktig har kalt dem klostre. De akademiske og misjonsrettede gruppene Patrick dannet var svært forskjellige fra de askestiske sentrene pavekirken ønsket å mangfoldiggjøre som jo også krevde sølibat. [32]

I følge Sir William Betham, ble klosterliv ansett som nedverdigende av skotter, irer og gotere i de første fire århundrene av den kristne epoke.[33]

Noen av de mest berømte utdanningsinstitusjonene som Patrick grunnla var Bangor, Clonmacnoise, Clonar og Armagh. I Armagh, det mest kjente senter på Irland, er i dag bispegårdene til ekrebiskopene av både den engelske kirken og den romerske kirken. To storslåtte katedraler er der og de kjemper om oppmerksomheten mot hverandre.[34]

En er katedral for levningene  til Romerkirken, den andre for Den Engelske Kirke.  Armagh vokste fra en liten skole til en høyskole, og så til et universitet. Det sies at den hadde så mye som syv tusen studenter tilknyttet på en gang. Irland ble kjent for sine utdanningsinstitusjoner og ble kjent unner navnet ”Landet av hellige og lærde”[35] På disse skolene ble skriftene lest grundig, og eldgamle bøker ble samlet på og studert med iver.

Det er historikere som klart ser at Benedikterordenen av munker ble bygd på det fundament som på ypperlig vis ble laget av det irske systemet for utdanning. C.W. Bispham reiser spørsmålet om hvorfor Benedikter-regelenble favorisert av pavedømmet, og videre hvorfor pavekirken var sjalu på den keltiske kirken og presset ut Bangor–regelen. [36]  Benedict, grunnleggeren av den ordenen, var nedlatende til læring og neglisjerte det i sin orden, og hans skoler tok det ikke opp før de ble tvunget til det omkring år 900 da Karl den Store satte standarden. [37]

Det strålende utdannelsessystemet til Den Keltiske Kirken som Patrick bearbeidet og forbedret, spredde seg suksessfullt ut over Europa inntil det Benediktiske system som pavemakten støttet og som ble underbygget av staten, frarøvde Den Keltiske Kirken sitt ry og søkte og ødelegge alle spor etter dens utdannelsessystem.[38]

 

PATRICKS TRO OG LÆRE

 

I tiden før Patrick ble født ble Europa overflommet av merkelige læresetninger. Evangeliets sannheter stimulerte sinnene til menneskene og åpnet opp for så mange slags påvirkninger at slue prester som kjempet om makt og skydde korset lanserte mange typer falsk lære. Patrick var forpliktet til å reise seg mot disse læresetningene.

Ved kirkemøtet i Nicea som keiser Konstantin kalte sammen til i år 325, startet en religiøs strid som aldri har stoppet.  Samlet som en stadfestelse av  foreningen mellom  kirke og stat forlangte den berømte forsamling at de troende underkastet seg nye læresetninger. I løpet av Patricks ungdomstid, og det halve århundre før, var førtifem kirkemøter samlet og synoder samlet i ulike deler av Europa. Om disse skriver Samuel Edgar:

”Den oppskrytte enheten i romerkirken ble vist tydelig stilt til skue ved sprikende kirkemøter og bekjennelser i det fjerde århundre. Pavemakten overskygget protestantismen når det gjaldt å lage trosbekjennelser, slik som ved alle andre anledninger. Førti-fem kirkemøter ble holdt i det fjerde århundre, sier Jortin. Av disse var tretten mot Arianismen, femten i favør av denne vranglæren og sytten for Semi-Arianisme. Veiene krydde av biskoper på vei til synoder, og reiseutgiftene, som keiseren betalte, tømte statskassa. Dette skuet ble til hedningenes hånflir der de så mennesker som fra fødselen hadde blitt opplært i kristendommen og satt til å lære andre i den religionen, reise hastig omkring til fjerne steder og konferanser i formål å forvisse seg om sin tro.”[39]

Det brennaktuelle spørsmålet i århundrene som fulgte kirkemøtet i Nicea var hvordan å uttrykke forholdet mellom de tre personene i Guddommen: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.  Kirkemøtet hadde bestemt, og pavemakten hadde tatt til seg beslutningen som sin egen. Personlighetene i Treenigheten var ikke sammenblandet og substansen var ikke delt. Det romerske presteskapet hevdet at kristendommen hadde i det greske ordet homoousius (på engelsk, ”consubstantiality” [norsk: vesensenhet] en dekkende terminologi for å uttrykke dette forholdet.[40]

Så gikk pavens menn til det skritt å kalle alle som ikke ville godkjenne denne læren for Arianere, mens de selv tok tittelen Trinitarians. En uriktig anklage ble spredt om at alle som ble kalt arianere trodde at Kristus var et skapt vesen. [41]  Dette vekte irritasjon hos de som ikke var skyldig i anklagene.

Patrick var en tilskuer til mange av disse stridende sammenkomstene. Det vil være interessant med tanke på å forstå hans situasjon ordentlig for en stund å se nærmere på dette begrepet som har splittet mange kirker og har ledet mange oppriktige kristne til å bålets flammer. På engelsk er ordet ”vesensenhet”, som betyr at mer enn en person innehar den samme substansen uten deling eller atskillelse. Den originale greske betegnelsen er homoousios, fra homos som betyr ”identisk”, og ousia, ordet for ”vesen.”

Imidlertid oppstod store vanskligheter, siden det er to betegnelser på gresk av historisk berømthet. Det første, homos, som betyr ”identisk”, og det andre, homoios, som betyr ”lignende” eller ”lik som”, hadde begge en stormfull historie. Stavemåten til disse ordene er svært like. Forskjellen i mening når en anvender det på Guddommen, er forvirrende for troende med enkle hjerter. Likevel, de som tenkte i retning homoiousian eller ”lignende” i stedet for homoousian, eller ”identiske”, ble umiddelbart stemplet som kjettere og Arianere av presteskapet.  Men likevel, da keiseren, Konstanin, ved et fulltallig møte under kirkemøtet i Nicea, spurte Hosius, den biskopene som var ordstyrer, om hva forskjellen var mellom de to begrepene, svarte Hosius at de var begge like. På dette punktet brøt alle på nær noen få biskoper ut i latter og ertet lederen med kjetteri. [42]

Ettersom mange store verker har blitt skrevet dette problemet i tidligere århundre, er det ikke på sin plass å diskutere det nærmere her. Det hadde imidlertid slik dyp effekt på annen lære relatert til frelsesplanen og på de ytre handlinger i tilbedelsen, at en kløft ble skapt mellom pavekirken og de kirkelige stiftelser som Patrick hadde grunnlagt i Irland.

Mens Patrick var alt annet enn en arianer, nektet han likevel å samtykke i den ideen av ”likhet” som ble formidlet i det autoritære ordet ”vesenslikhet” eller homoousian. Vanligvis er det når stor uenighet råder tre partier. I dette tilfellet var det to ekstreme, en ledet av pavemakten, det andre av arianerne, og det tredje var middelveis-troende som hadde sammenfallende synspunkt som Patrick.[43] Som Dr. J.H. Todd sier om homoousian, test-ordet i det pavelige hierarkiet, når han kommenterer Patricks troslære. ”Denne trosbekjennelsen er helt klart ikke homoousian.”[44]  En annen kjensgjerning som bekrefter motstanden de britiske kirkene hadde mot de ekstreme spekuleringene kirkemøtet i Nicea hadde om Treenighet, er historien om kirkemøtet i Rimini i 359, som ble holdt omkring tiden for Patricks fødsel. Dette synes å være det siste kirkemøtet der keltiske representanter fra den britiske kirken før tilbakekallelsen av Romas legioner i år 410 som ble etterfulgt av den Angel-Saksiske invasjonen av England. Kirkemøtet i Rimini utstedte dekreter som kritiserte og avviste konklusjonene fra Nicea omkring treenighet. Paven i Roma hadde nylig signert lignende dekreter ved kirkemøtet i Sirmium. Ingen kan beskylde de evangeliske for trekke seg fra det synet pavemakten hadde på treenighet når historien viser oss at deres synspunkter var sterke nok til å medføre at to paver signerte dekreter som gikk mot det standpunkt pavemakten hadde omkring Nicea.

En av grunnene til at pavemakten i mange år ikke nevnte Patricks navn eller hans suksess var den posisjon Den Irske Kirken hadde når det gjaldt dekretene fra Nicea.  Århundrer skulle gå før pavemakten oppdaget at hans mereritter var for solid etablert til å bli oversett. Romerkirken begynte å arbeide for å trekke Patrick inn i sin fold ved å finne opp all slags historier og legender som gjorde han til en av pavemaktens helter. Romerkirken omga en viss Palladius, som tilsynelatende ble sendt av Roma til Irland midt i Patricks suksesstid, med en halo av ære. Denne personen har også blitt kalt Patrick. [45]

Patrick holdt fram Jesus som sin stedfortreder på korset. Han tok sitt standpunkt for De Ti Bud. Han sier i  hans Bekjennelse: ”Jeg ble ført til Irland i fangenskap med mange tusen menn i tråd med hva vi fortjente fordi vi vandret fjernt fra Gud og holdt ikke Hans bud.” De som avholdt seg fra de ekstreme spekulasjonene og konklusjonene til de såkalte Trinitaianerne trodde på ordet i Femte mosebok 29:29: ”De skjulte ting tilhører Herren vår Gud, men de som er åpenbart, tilhører oss og våre barn til evig tid.”

Den forpliktende lydighet som Tibudsloven krevde var et brennaktuelt tema på Patricks tid. I teorien anerkjente alle parter i stridighetene om treenighet de ti bud som Guds moralske lov, evig perfekte og uforanderlige. Det var lett å se at i dommen kunne ikke Herren ha en standard for engler og en annen for mennesker. Det var ikke en lov for jøder og en annen en for hedninger. Opprøret til Satan i himmelen hadde vekket stor motstand mot den evige moralloven. Alle de stridende over treenighet anerkjente at når Gud skapte mennesket i sitt bilde, var det de samme som at De ti bud ble skrevet i hjertene ved å skape mennesket med en fullkommen moralsk natur. Alle parter gikk et skritt videre. De bekjente og nekter ikke for at i hele universet fantes det ingen, verken engel, cherub, seraf, menneske eller noe annet vesen, utenom Kristus, hvis død kunne sone for overtredelse av loven. Så kom splittelsen. De som avviste den strenge og krevende definisjonen av tre Guddommelige Personer i en kropp, slik kirkemøtet i Nicea hadde utlagt, trodde at Golgata hadde gjort Kristus til et hellig offer, synderens stedfortreder. Pavemakten forkastet læren om at Jesus døde som menneskenes stedfortreder på korset. Følgelig så de bort i fra den opphøyede posisjonen korsfestelsen av Kristus gav De ti bud. De som så den evige nødvengihet av å opphøye loven, og gi den ære, holdt fast ved at døden krevde Guds Sønn, men hadde latt Faderen og Den Hellige Ånd urørt. Dette var læren til Patrick og hans etterfølgere.

På denne måten framholdt den keltiske kirken helligheten til De ti bud. De aksepterte profetien til Jesaia om at Kristus kom for å opphøye loven og gjøre den ærverdig.  De forkynte, slik som Jeremia og Paulus gjorde, at formålet med den nye pakt var å skrive Guds lov i hjertet. Gud kunne være rettferdig og rettferdiggjøre synderen som hadde tatt tilflukt i ristus. Ikke rart at de keltiske, de gotiske, den valdensiske og den armenske kirke, samt den store Kirken i Øst på samme måte som andre kirkelegemer  var dypt forskjellig fra Pavekirken med sin metafysiske forståelse av Treenigheten og følgende nedvurdering av De ti bud.

Uten å overse Den Romersk Katolske Kirkes godkjennelse av billedtilbedelse – i strid med det annet bud – og andre brudd mot moralloven som de andre kirkene nektet å tolerere, var en av hovedgrunnene til skillet helligholdelsen av sabbaten. Slik det vil bli presentert i andre kapitler, helligholdt den Gotiske, Valdensiske, Armenske og Syriske Kirken og kirken i Øst likesom de kirkeorganisasjonene som Patrick grunnla stort sett lørdagen, den syvende dagen i uken, som den hellige tjuefire timers perioden da Gud hvilte etter skapelsen. Mange hadde også hellige samlinger på søndagene, slik som mange kirker i dag har bønnemøter på onsdager.

I det han skriver om Den keltiske kirken, skriver historikeren A.C.Flick følgende: ”Kelterne brukte en latinsk bibel ulik Vulgata, og holdt lørdagen som hviledag, med spesielle religiøse samlinger på søndager.”[46]

T. Ratcliffe Barnett skriver i sin bok om den lidenskaplig katolske dronningen av Skottland, som i 1060 var den første til å forsøke å ødelegge Columbas brødre, følgende: ”I dette spørsmålet hadde Skottene kanskje opprettholdt den sedvanlige tradisjonen til den gamle Irske Kirken som holdt lørdagen i stedet for søndagen som hviledag.”[47] Likeså kan det slås fast at Columba, som omvendte Skottland til kristendommen, lærte sine etterfølgere at de skulle utøve slike gjerninger av gudfryktighet og renhet slik de kunne lære fra de profetiske, evangeliske og apostoliske skrifter.[48] Dette viser hvordan Patrick og hans kollegaer gjorde Bibelen til opphav og senter for all utdanning.

 

FIENDER AV DEN KELTISKE KIRKEN I IRLAND

 

Et dunkelt teppe faller over den keltiske kirkes historie i Irland i tiden før Danene kom i det niende århundre, og fortsetter i to og et halvt århundre gjennom Danenes regjeringstid på Smaragd øya, Irland. Mørket fortsetter å fordype seg inntil kong Henrik II førte krig mot den kirken i 1171 som respons på et pavelig befalingsbrev. Årsaken til denne historiske forviringen er at da Henrik den andre brøt både den politiske og den kirkelige uavhengigheten til Irland, ødela han også de verdifulle nedtegnelser som ville ha klargjort hvordan det indre åndelige livet og den evangeliske organiseringen til Den keltiske kirken var i Patricks dager. Selv dette hadde likevel ikke nok kraft til å utydeliggjøre eller skjule det vidunderlige utbrudd av evangelisk vekkelse og lærdom som fulgte etter Patricks arbeide.

Hvorfor invaderte Danene England og Irland? Svaret finnes i de forferdelige krigene som pavemakten og Karl den Store forårsaket og som gjorde stor skade mot Danene på kontinentet. Enhver student vet at på første juledag år 800, da paven i den store katedralen i Roma, plasserte kronen på hodet til Karl den Store for å vise at han var keiser i det nydannede Hellige Romerske Rike. Med stridsøksen i hånden kjempet Karl den Store kontinuerlig for å bringe skandinavene inn i kirken. Dette gjorde Danene bitre. I det de flyktet fra ham sverget de at de ville ta hevn ved å ødelegge kristne kirker alle mulige steder, og ved å gjøre presteskapet til slaver. Dette er grunnen til den fanatiske invasjonen av både England og Irland av disse skandinaviske krigerne.[49]

Herjende ekspedisjoner vokste til organiserte herredømmer under berømte danske ledere. Turgesius gikk i land med sin flåte av krigsskip på kysten av Irland omkring år 832. Han seilte innenlands slik at han dominerte de østlige, vestlige og nordlige deler av landet. Hans krigsflåte plyndret sentrene for læring og ødela kirkene.

Hvordan klarte Danene å styrte den Keltiske kirken. Det var ved først å tolerere, og så omfavne Pavedømmet. En må ikke tenke slik at disse inntrengerne var uvitende og analfabeter fordi de var hedninger. Dette er langt fra sannheten. De utmerket seg med mange typer lærdom og kultur.

Ettersom årene gikk og bitterheten mot kristenheten minsket bland Danene, ble mange formelt sett kristne. Fiendskap var dypt rotfestet hos disse inntrengerne som var i konstant konflikt med sentrene for den Keltiske kirken. På den annen side var de semihedenske kristne Danene mer imponert over de storslåtte katedraler, det fargerike hierarkiet, og de forlokkende ritene og seremoniene til pavekirken. Det er derfor naturlig at de ville søke ordinering for deres presteskap hos de Latinske biskopene. Ettersom temaet skrider frem, vil kraften i det følgende sitatet av Dr George T. Stokes bli sett tydligere: ”Danene utgjorde en hovedkanal pavestolen virke gjennom og fornyet og gjennomførte sine planer mot uavhengigheten til den Irske Kirken i løpet av det ellevte og det tolvte århundre.”[50]  Da de danske biskopene i Waterford ble vigslet av bispesetet i Canterbury, overså de den Irske kirken og Patricks etterfølgere, så fra den tiden av var det to kirker på Irland.[51]

Turgesius var den første til å erkjenne de militære fordeler og det gunstige omrisset av det landet der byen Dublin nå står. Med han begynte grunnleggelsen av den byen som utvidet seg til kongedømmet Dublin. Senere ble et bispedømme etablert i denne nye hovedstaden, etter modell etter det pavelige ideal. Da den dagen kom da irene ønsket å kaste ut sine utenlandske erobrere, var de ikke i stand til å frigjøre seg fra  nettet av pave-religionen som inntrengerne hadde begynt å veve. Dette leder fram til historien om Brian Boru.

 

BRIAN BORU BESEIRER DET DANSKE OVERHERREDØMME

 

Gerilliakrigene som ble utkjempet i årtier mellom de innfødte irene og deres utenlandske overherrer, gikk over i en nasjonal krig da Brian Boru stod fram som en av Irlands største helter. Først kjempet han tappert ved sin bror Mahon, konge av Munsters side, og etter sin brors død kjempet han alene som arving til kongeriket. Steg for steg beseiret han et og ett danerike etter hverandre. De to store krigene som utgjorde høydepunktet i hans karriere var de ved Glen Marna og Clontarf, begge nær Dublin. I det andre, ble Dublin underlagt en innfødt irsk konge, selv om han, hans sønn og sønnesønn mistet livet i striden.

En må ikke tro at danene ved Birans seire ble fullstendig fordrevet fra Irsk jord. De fortsatte i noen år med varierende hell, noen ganger svak, andre ganger sterk, men aldri igjen med samme overlegenhet. Makten til Danene ble svakere og svakere, men Pavedømmet, som Danene hadde brakt inn blant irene, vokste seg sterkere og sterkere. Den store seieren til Brian, i år 1014, ved slaget i Clontarf, var bare om lag femti år før den tiden da William Erobreren, under pavens ledelse, ledet sine Normannere til erobringen av England. Det latinske presteskapet i Irland, som søkte å ødelegge den Keltiske Kirken, fikk en formidabel alliert i de pavelige normanerkongene i England. Det var en lett oppgave å erstatte avdøde keltiske kirkeledere i Irland fra tid til annen med en Romersk katolsk biskop som etterfølger. Til slutt dukket det opp en forræder i den Keltiske Kirken, nemlig den keltiske erkebiskopen Celsus i Armagh, som fant på å gjøre Malachy, en ungdom instruert i den kontinentale skolen til Bernard fra Clarvaux, dypt influert av pavelige lære, til sin etterfølger. Denne Malachy, ”Senket endelig Irland inn under Romas overhøyet og innførte den Romerske orden.” Derfor da noe senere Henrik II, under pavens autoriet, underla Irland den Engelske trone, var undertvingelsen av den Keltiske kirke komplett.

 

UNDERGANGEN TIL PATRICKS KIRKE

 

For å vise at innføringen av pavedømmet i England ved munken Augustine var av religiøs karakter, og at den fulle makten ikke ble sikret for Roma inntil William Erobreren (1066 e.Kr.), skriver Blackstone:

Dette introduserte naturlig nok en del av de pavelige korrupsjoner i tro og lære; men vi kan ikke lese at paven gjør krav på noen sivil autoritet i disse kongedømmene inntil tiden for Normanernes erobringer, da den regjerende paven understøttet hertug William. Dette skjedde da ved at paven velsignet han og hans faner, og også tok anledningen til å etablere sitt åndelige overgrep. Han  ble til og med tillatt å gjøre dette av erobrerne i den hensikt å mer effektivt ydmyke det saksiske presteskapet. Hans normanske prelater ble forherliget. Disse prelatene var oppvokst med læren og praksisen av slaveri og hadde respekt og ærefrykt for dette. De hadde glede av å nagle et fritt folk til kjedene.[52]

Pavebrevet fra pave Adrian IV som ble utstedt til Kong Henrik II av England, år 1156, gir han retten til å invadere Irland. En del av brevet lyder som følger: ”Deres høyhets ønske om aktelse for deres strålende navn på jorden, og oppnåelsen nedtegnelsen av evig glede i himmelen, er rosverdig og nyttig. Etter som din hensikt er, som en katolsk prins, å utvide grensene til kirken, og å proklamere sannheten i den kristne tro til de ulærde og primitive nasjoner, og å utrydde ondskap fra Herrens åsyn.”

Mange ting blir klarlagt i dette brevet. For de første, ved å kalle Irland et ulært og primitivt land, er det klar at de pavelige doktriner, riter og presteskap ikke hadde vært i dominans der. For det andre, ved å anmode kongen om ”å utvide grensene til kirken” bekjenner paven at Irland og dets kristne innbyggere ikke hadde vært under dominerende overherredømme av pavekirken. For det tredje, ved å lovprise Henriks hensikt i å kunngjøre den kristne troen til den Irske nasjonen, innrømmer pave Adrian at pavens misjonærer ikke hadde brakt den romerske troen til Irland før dette. Ved å pålegge Henrik II orderen om at han skulle annektere den Irske tronen på den betingelse at han skulle sikre en skatt til paven på en penny fra hvert hjem i Irland[53], er det klart at pavedømmet ikke var den eldgamle religionen på Irland, og at ingen romereske bånd hadde bundet det landet til seg før midten av det tolvte århundre.

W.C. Taylor, skriver følgende i sin Historien om Irland om kirkemøtet av Irske prinser og prester som Henrik den andre samlet i Cashel: ”Pavebrevet fra pave Adrian, og dets bekreftelse fra [pave] Alexander, ble lest opp i forsamlingen; suvereniteten over Irland ble gitt til Henrik ved akklamasjon; og mange forordninger laget for å øke makten og privilegiene til presteskapet samt å sammensmelte den Irske kirkes disiplin med det som det romerske stol hadde etablert i Vest-Europa.” [54]

Fra den tid og til reformasjonen var den Keltiske kirken på Irland i ødemarken på samme måte som alle andre evangeliske troende i Europa. Gjennom de fryktelige årene i den mørke middelalder strevde mange enkeltpersoner, i kirker og grupper og kirker, med det å reetablere og opprettholde den originale renhet til den apostoliske lære. Uten tvil overgav den store hopen seg under raseriet av maktutøvelse av den kombinerte religiøse og politiske makt. På samme måte som Kirken i Ødemarken i de 1260 år, i Mohanunedan og i fjerne hedenske land, falt inn i barbariske riter og seremonier, på samme måte bukket den Keltiske kirke under ved de pavelige skikker.  Uansett, det vidunderlige underlag bestod, og da Gud i sin nåde belyste verden med åndelige lys i reformasjonen, ble mange av disse undertrykte kristne vekket til live og erstattet pavelig hierarki med opphøyelse av Bibelen.